Kan en blodprøve alene utelukke blodpropp i leggen?

Vanligvis diagnostiseres eller utelukkes blodpropp i leggen ved hjelp av klinisk undersøkelse (en undersøkelse av kroppen som legen utfører) og en blodprøve. Forskere ved Sykehuset Østfold har undersøkt om blodprøven som tas alene er nok til å utelukke blodpropp.

Forskere ved Sykehuset Østfold har sett på om en blodprøve alene kan brukes til å utelukke venøs blodpropp. Foto: www.colourbox.com
Av Birgit Småbrekke, stipendiat ved TREC

Funnene fra studien tyder på at blodprøven som tas ved utredning av blodpropp i leggen trygt kan utelukke venøs blodpropp uten samtidig klinisk undersøkelse. Å bruke blodprøven alene fører i tillegg til at færre må ta ultralyd av foten, noe som sparer tid og ressurser. Denne metoden å utrede blodpropp på har potensiale til å gjøre diagnostiseringen mer standardisert og enklere enn den er i dag.

Studien ble gjennomført ved Sykehuset Østfold, der 913 personer som ble henvist til akuttmottaket for utredning av mulig venøs blodpropp ble undersøkt. Vanligvis vil disse pasientene bli vurdert av en lege ved hjelp av en standard klinisk undersøkelse. De som har høy risiko for blodpropp basert på undersøkelsen blir sendt videre til ultralyd for å utelukke eller bekrefte diagnosen. Hos de med lav risiko blir det tatt en blodprøve som kalles D-dimer, og de med høye verdier blir sendt videre til ultralyd for å utelukke eller bekrefte diagnosen. De med lav risiko for blodpropp og lave verdier av D-dimer har, med stor sikkerhet, ikke diagnosen venøs blodpropp. I denne studien fikk alle en klinisk undersøkelse, og det ble tatt blodprøver av alle. Forskerne ønsket å undersøke om blodprøven alene kunne utelukke blodpropp hos de som blir henvist til utredning, uavhengig av sannsynlighet for blodpropp etter den kliniske undersøkelsen. Videre sammenlignet de hvordan ulike kombinasjoner av den kliniske undersøkelsen og ulike grenser for D-dimer kunne bekrefte eller utelukke diagnosen.

Hos de som gjennomgikk en ultralyd fikk man umiddelbart svar på om personen hadde blodpropp eller ikke. De med lave verdier av D-dimer, altså en negativ test, ble sendt hjem uten videre testing. Disse ble oppringt tre måneder senere og spurt om de hadde fått en blodpropp-diagnose i løpet av de tre månedene. Bare én av 298 med negativ test hadde fått diagnostisert blodpropp etter den første undersøkelsen. Ettersom D-dimer øker med økende alder, undersøkte forskerne om en aldersjustert D-dimer alene var til å stole på. Testen ville ha ført til at fem ekstra personer med venøs blodpropp ikke hadde fått diagnosen, men hadde også ført til mindre bruk av ultralyd. Å redusere ressursbruken er viktig da det er lange køer for å få utført ulike radiologiske prosedyrer som ultralyd, CT og MR. Det kliniske utfallet hos de fem ekstra personene er ikke mulig å vite ettersom alle fikk behandling, og videre studier på akkurat dette kreves for å kunne konkludere sikkert med om D-dimer alene kan brukes for å utelukke venøs blodpropp.

Referanse: Fronas SG, Wik HS, Dahm A, Jørgensen CT, Gleditsch J, Raouf N, et al. Safety of D-dimer as a stand-alone test for the exclusion of deep vein thrombosis compared to other strategies. J Thromb Haemost. 2018



Ansvarlig for siden: Dana Meknas
opprettet: 14.11.2018 11:22