Universitetenes kjerneoppgaver er forskning, undervisning, kommunikasjon og innovasjon. Forskningens oppgave er ved hjelp av systematisk arbeid å frembringe ny kunnskap og øke viten. Noen ganger vil forskerne pløye ny mark, og kunnskapen som frembringes er grunnleggende ny. Et eksempel på dette er kunnskap om nye molekyler som kan brukes som behandling av kreft. Andre ganger kombineres brokker av viten som til sammen gir ny kunnskap. Et eksempel på dette er historieprosjektet som skal gi et mer fullstendig bilde av hva som skjedde under 2. verdenskrig i Nord-Norge. På et overordnet nivå kan forskning sammenliknes med store kompliserte puslespill der det kan være hundrevis av forskningsgrupper som jobber med tilgrensende problemstillinger. I denne prosessen oppstår det en ny erkjennelse – en ny forståelse. Noen ganger kan en slik forståelse gi opphav til en helt ny praktisk anvendelse; komprimering og nye prosesseringsmetoder for store datamengder gjør dagens mobiltelefoner til kraftige datamaskiner med stor utbredelse og anvendelse globalt.
Tradisjonelt publiserer forskere sine resultater i bøker og tidsskrift nasjonalt og internasjonalt. Før publisering blir resultatene nøye gjennomgått av fagfeller og godkjent som et stykke kunnskapsarbeid som har validitet og kan offentliggjøres. Så vet vi alle at noen ganger tar forskere feil fordi metodene ikke var tilstrekkelig utviklet, nye funn gjøres og langsomt flyttes kunnskapsfronten fremover.
Forskningsformidling og kunnskapsfronten utfordres. Møysommelig forskning og nøyaktig tolking av resultater utfordres av sosiale medier, av politiske ledere, av vår tids mulighet til å være trendsettende uten å bruke forskningsbasert kunnskap som grunnlag for sterke ytringer.
En observasjon eller en erfaring som deles på Facebook kan etter et enkelt tastetrykk være sett, delt og likt av millioner. Etthundreogførti tegn i en tweet kan få en hel verden til å skjelve. Vi er introdusert for begrepet «alternative fakta». Hvordan skal vi forholde oss til det?
Klimadebatten er kanskje det beste eksemplet på at forskningsbasert kunnskap ikke når fram. Mange tviler på at menneskelig aktivitet påvirker klima selv om FNs klimapanel bygger på all tilgjengelig klimaforskning og konkluderer med at det er mer enn 95% sannsynlighet for at klimaet påvirkes av menneskelig aktivitet. Som forsker vil jeg si at det er så nær sannheten vi kan komme. For noen er 5% usikkerhet nok til å si at det er rimelig grunn til tvil eller at det ikke er sant.
Jeg er bekymret. Bekymret for at politiske beslutninger som kan få store konsekvenser for mennesker, klima og miljø, fattes på feil grunnlag. At alternative fakta og usannheter skal være trendsettende og bli oppfattet som sannhet. At forskning mister sin rolle for politikere som skal ta beslutninger. At verdens mektigste ledere skal ta beslutninger som ikke er bygget på fakta, at opinionen og politiske trender bygger på facebookytringer og internasjonale trender.
La oss ikke falle for fristelsen til å la «alternative fakta» styre våre liv.