Universitetene må være sentrale i ny kompetansereform

I regjeringens nye politiske plattform står det at regjeringen skal satse på en kompetansereform. Det hørte vi også på Agenda Nord-Norge i november i fjor og på NHOs årskonferanse. Bakgrunnen for en slik reform er endringer i arbeidslivet og behovet for mer kompetanse hos mange arbeidstakere. Det vil bli behov for annen kompetanse når arbeidsplasser knyttet til transport, logistikk og industri blir automatisert og Norge fortsatt skal ha en høy sysselsetting og forhåpentligvis et desentralisert befolkningsmønster. Hvor blir det av alle yrkessjåførene når alle kjøretøy blir selvgående? Hvor blir det av sjøfolkene når vi får autonome ferger og skip? Hvor blir det av alt personellet i banker, på flyplasser og i butikker når vi selv sjekker ut og betaler i butikker og på kafeer, når vi selv kjøper billetter til alle typer transportmidler, når vi selv ordner banktjenester og selv forholder oss til digitale søknadsprosedyrer? Det blir omfattende endringer i arbeidslivet. Mange vil miste jobben, og mange nye arbeidsplasser må opprettes.

Universitetene må derfor være sentrale aktører i denne reformen. Jeg ser for meg at universitetene er viktige på to måter. Det første er å lage utdanninger som er moderne og fremtidsrettede. Som gjør at studentene er klare for fremtidens arbeidsplasser og er nyttige i fremtidens arbeidsliv. Det betyr at vi må gi studentene bred kunnskap som kan brukes i mange situasjoner. Jeg tror at fremtidens fiskerikandidater må kunne håndtere store datamengder knyttet til vær, fangst og omsetning av fisken som landes, de må håndtere komplekse fiskebåter og kompliserte regelverk som arbeidsgivere. De må ha god innsikt på mange områder der fiskere tradisjonelt ikke trengte mye kunnskap. Vi må lære fiskerikandidatene om digitalisering og automasjon, ledelse, økonomi og jus i tillegg til kunnskap om fisk, kvoter og forurensing. Det er også svært sannsynlig at leger og jurister i mye større grad vil forholde seg til digitale hjelpemidler i fremtiden. Det må disse kandidatene beherske. I tillegg må begge studieprogram lære dem å håndtere mennesker, mennesker som disse kandidatene vil møte i sårbare situasjoner.

Det andre universitetene må være med på å legge til rette for, er etter- og videreutdanninger. Det gjør universitetene i dag, men behovet vil øke og denne virksomheten vil få en større plass i universitetenes utdanningsplaner. Kravet til lærere om 30 studiepoeng i engelsk, norsk og matematikk betyr at 27 000 lære må videreutdannes.  Mange andre yrkesgrupper vil ha behov for påfyll av kunnskap, vil ha behov for å endre sin yrkesprofil ved å tilegne seg mer kunnskap.

Jeg tror Norge vil klare omstillingen. Jeg tror at unge mennesker vil se nye muligheter i arbeidsmarkedet, at mange unge mennesker vil lage sine egne jobber. Det betyr at innovasjon og entreprenørskap må læres innenfor alle studieprogram. UiT har en plan for det.

Jeg tror også tiden inne for å diskutere et felles første år for alle studenter, i alle fall at en del av det første året brukes til generisk kunnskap. Så godt som alle studenter som vil oppnå en grad ved universitetene gjennomfører ex.phil eller ex.fac. Det er med andre ord slik at vi allerede mener noe kunnskap bør være felles for alle som har gjennomgått universitetsstudier. Tiden er derfor inne for en diskusjon om mer burde være felles. Kanskje bør mange studieforløp moderniseres, og muligens vil kompetansereformer bidra til at det legges enda mer vekt på universitetenes rolle i etter- og videreutdanning.