– Nordområdepolitikken som en kunnskapsstrategi
 |
| AGENDA: Debatten i Alta 21. april 2015, der Sveinung Eikeland deltok sammen med statssekretær Bård Glad Pedersen, Jonas Gahr Støre, Monica Nielsen og Ivar Pettersen, tok opp nordområdepolitikk og hva skjer nå. Foto: Inger Elin Utsi/UiT Norges arktiske universitet |
UiT Norges arktiske universitet arrangerte sammen med Tankesmia Agenda en debatt om nordområdepolitikken. Viserektor Sveinung Eikeland hadde denne kronikken på trykk i Altaposten samme dag, 21. april 2015. Han innledet også debatten med utgangspunkt i kronikken.
Den kan leses i sin helhet her:
Tredje kapittel
Av Sveinung Eikeland, viserektor regional utvikling, UiT Norges arktiske universitet, innlegg Alta 21 april «neste kapittel nordområdepolitikken»
Neste kapittel i nordområdepolitikken er det tredje. I det første etablerte utanriksminister Jonas Gahr Støre nordområda som ein region der viktige verdsproblem måtte løysast. I det andre prøver regjeringa til Erna Solberg å endra viktige samfunnsinstitusjonar slik at nordområda kan ta rolla som global «frontier» i Støres visjon. I det tredje er bedrifter, organisasjonar og folk kommen til nord, dei har etablert seg og har skapt vekst. Men samfunnsinstitusjonar er endra. For at alt skal liggja til rette for at vi skal skapa gode og nye samfunn i nord. Det blir viktigare å sjå «Bu betre» (i nord) på Det norske teateret i desse dagar enn å igjen lesa Rolf Jakobsens dikt om å «Se oftere mot nord».
Nordområda må byggjast samfunna i det tredje kapitlet. Dei gir oss mulighetene å ta nordområdepolitikken tilbake. Slik som den tidlegare politikaren Thor Robertsen frå Vardø kan fortelja om frå utviklinga av Barentsregionen. Han fortalde at på slutten av 1980-talet hadde han deltatt på uttallige møte i Finnmark arbeidarparti og vedtatt minst like mange fråsegner som alle var på forma «Kysten rakner». Han, og fleire oftast høgt utdanna med han, var leie - og slik starta utviklinga av Barentsregionen. Dei løpa har han utførleg gjort greie for i fleire bøker. Poenget mitt er at han (og fleire med han) med ståstad Finnmark utvikla ein politikk som handla om noe mye meir enn distriktspolitikk.
Det er heilt avgjerande at vi evnar dette fordi samfunnsdimensjonen i nordområdepolitikken er ein heilt annan enn i den distriktspolitikken vi kan så godt med. Endringa er dramatisk. Distriktspolitikken skal demma opp for sentralisering av folk som følgje av sentralisering av arbeidsplassar i både privat – og offentleg sektor. Nordområdepolitikken snur dette på hovudet: Næringsutviklinga blir i blir stor grad basert på meir og meir desentralisert ressurshausting og spreiest geografisk utover nordområda og arktisk. Busetjinga derimot sentraliserest fordi dei unge og kloke frå heile verda som er dei sentrale i nordområdepolitikken som kunnskapsstrategi vil bu meir og meir urbant. Næringspolitikken for spreidtbygde område handlar oftare og oftare om det samiske p.g.a. arealkonfliktar og om restriksjonar av utslepp. Den sosiopolitiske diskusjonen derimot om ein god politikk for stedene der menneska som driv den nye utviklinga i nord vil bu.
Det starta kanskje i nord i 2005. Dei fleste meinar det. Den, den gong, nyutnemnde utanriksministeren Jonas Gahr Støre etablerte nordområda som ein global frontier, dvs. det området (eller den regionen) som skulle løysa viktige verdsproblem. Det var innan klimautviklinga, verdas behov for ressursar og verdas behov for at vest og aust (Russland) trekkjer i lag. Vidare at kunnskap skal løysa desse utfordringane og det skulle skje i nord. Det var kunnskapsstrategien. Nordområdeperspektivet blei å trekkja dei beste av bedrifter, organisasjonar og folk til nordområda. Og å gjera noen store grep for å hjelpa på, her er særleg løysinga med delelina med Russland og Pomorzona med grensebuarbevisa slike. «Aktørar» kom til nordområda, i så stor grad at det siste nordområdeutvalet kunne skriva at desse no er til stades i landsdelen, dei er etablerte i nord.
Vi kan imidlertid like gjerne hevda det starta i 1987, også da i nord. I Murmansk og Mikhail Gorbatsjovs Murmansktale. Hans poeng var at Sovjet systemet hadde fungert godt i mange tiår, men det systemet ville ikkje kunna gje landet den posisjonen den burde ha i den nye tida. Den institusjonskritikken som dagens regjering fremjar har såleis ein stor start i nord. Eg, som leiar ved Høgskolen i Finnmark (som måtte bli ein nøkkelaktør i nordområdepolitikkens kunnskapsstrategi om Støres idear skulle ha noen betyding) måtte eg stilla same spørsmålet. Svaret mitt var det same som Gorbatsjovs i 1987. Og det fusjonerte universitetet (Norge arktiske universitet) måtte stilla det same spørsmålet når vi utvikla ny strategiplan i fjor – vi formulerte fem tverrfaglege område vi skulle særleg medverka til at blei løyste i nord og Arktis som overskrider universitets tradisjonelle organisering og arbeidsmåte. Fordi universitetet skal vera, som planen heiter, «Drivkraft i nord».
Dagens regjering held fram spørsmåla. Er akademia sterkt nok og skriv meldinga «Konsentrasjon for kvalitet», er fiskerinæringa sterk nok og er kommunane sterke nok? Har dei makt nok? Er dei demokratiske nok? Er dei innovative nok? Regjeringa kan visa til at den danske kommunereforma som reduserte tala på kommunar frå 275 til 98 førte til at den nye situasjonen skapte det få hadde sett før reformen – sterkare demokrati, motmakt mot staten og offentleg innovasjon – og dette er rapportert av endringskritikarar. I nord er det relevant å stilla slike spørsmål viss regionen skal bli leiande i den utviklinga som Jonas G Støre drog visjonen for i 2005.
Men kanskje starta det med Barentsregionen og finnmarkingar som Thor Robertsen. Det desse gjorde var å forankra utviklinga av ein global politikk i nord. Dei tok overgangen frå det fagfolk kallar å utvikla og driva «politics of places» til «politics in places». Det er det mi oppfatning at til dømes sametingspresidentane også har gjort. Utvikling av Barentsarbeidet med basis Kirkenes også har også slike røter. Det er avgjerande at vi får dette til i framtida.
I det tredje kapittelet blømer nordområda økonomisk, men primært er regionen god å bu i. Denne kombinasjonen gir det gode utgangspunktet for ein nordområdepolitikk som er ein kunnskapsstrategi med eit globalt perspektiv. Rektor Anne Husebekk har leia arbeidet med å utarbeida den fellesnordiske rapporten «Vekst frå nord». Veksten frå nord skal byggja på ein genuin vekst utvikla i nord. Derfor er til dømes godkjenning og etablering av Arena prosjektet «Arktisk vedlikehald» i Hammerfest som inkluderer 40 bedrifter, UiT og NTNU så utruleg viktig og lovande for framtida. Vi vil sjå fleire slike. Frå eit noe anna perspektiv er aksjonen «Vi stiller oss bak Cecilie Hansen frå Kirkenes», dvs. der statsministeren ikkje stiller 9 niande mai i Moskva, så stiller ordføraren i Sør-Varanger i Petsjenga. Ho grunngjev reisa som ei statskvinne. Det vil truleg komma fleire slike. Berre i dette sluttavsnittet er det alt skrive to sider i det tredje kapitlet.
