Det nødvendige samspillet

Barn har rett til å bli hørt. Nå står det til og med i Grunnloven. Men hva kan de fortelle? Og hvorfor skal vi lytte?
Aarskog, Karine Nigar
Publisert: 18.03.15 00:00 Oppdatert: 20.03.15 12:16

(Artikkelen er hentet fra Labyrint nr. 1 2015)

Lisa Kildalsen Strand (t.v.) og Inger Pauline Landsem opplever et magisk øyeblikk med nyfødte Linnéa. Foto: Torbein Kvil Gamst
Lisa Kildalsen Strand (t.v.) og Inger Pauline Landsem opplever et magisk øyeblikk med nyfødte Linnéa. Foto: Torbein Kvil Gamst

En grimase farer over ansiktet på to dager gamle Linnéa. Var det et smil? En luftboble som kilte i magen? Eller første tegn på sult? Mamma Lisa Kildalsen Strand (28) følger oppmerksomt med. Men vet hun hva hun ser etter? Eller hva tegnene betyr?

– Det er mitt første barn, så jeg er nok ekstra oppmerksom på alt av lyder og tegn. Jeg tror vi har begynt å skjønne hverandre, i hvert fall prøver jeg å forstå henne, smiler hun.

2800 gram tung og 47 centimeter lang ligger Linnéa inntullet i et babyteppe, med en liten dyne over seg. Lyset i rommet er dempet, gardinene trukket halvveis for. Linnéa har sovet i noen timer og er i ferd med å våkne. Hun og mamma er på barselavdelingen ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). De har fått besøk av spesialsykepleier Inger Pauline Landsem, som i en årrekke har arbeidet med å observere nyfødte barns adferd og veilede nybakte foreldre. Ifølge henne er Linnéa allerede i gang med å kommunisere med omgivelsene. Sykepleieren snakker med lav stemme når hun forklarer Lisa hvordan denne kommunikasjonen begynner:

– Allerede nå kan Linnéa være i stand til å gløtte på dere foreldre, følge dere med blikket og snu seg etter stemmene deres, hvis hun har perioder med rolig våkenhet. Noen barn kan også vise interesse for å følge objekter, som en ball eller en rangle, med øynene. Som foreldre kan dere få spennende, små møter med babyen når dere er oppmerksomme på disse gylne øyeblikkene.

Lisa tar opp datteren og legger henne til brystet. Linnéa spiser villig og lar seg ikke forstyrre av at barnet i nabosenga lager litt lyd. Lisa forteller at datteren ofte tar hendene opp til ansiktet, mens hun beveger munnen, og tolker det som et tegn på sult. Men det trenger det ikke alltid å være, ifølge Inger Pauline:

– Det kan være en måte å regulere seg selv på. Det gir støtte for barnet å ta hendene opp til munnen, eller sutte litt på dem. Noen ganger kan det være nok til at barnet slutter å gråte, og klarer å vente en stund på foreldrenes respons. Det er en av selvreguleringsmekanismene, som naturen har utstyrt barna med, som slår inn. Linnéa har allerede funnet muligheten til å hjelpe seg selv, og det er fantastisk.

Det er viktig at foreldre øver seg på å tolke signalene barnet sender ut og svarer med det de tenker er nødvendig støtte. Uttrykkene og adferden er det nyfødte barnets språk. Responsen Linnéa får av sine nærmeste former spor i den lille hjernen, og hennes reaksjoner påvirker igjen foreldrenes adferd og forståelse.

– Det er hun som veileder dere foreldre. Jo mer dere klarer å tyde tegnene og reagere hensiktsmessig på dem, jo mer opplever hun at hun får hjelp til å finne balansen i tilværelsen. Da gir det naturlige stresset hun opplever næring til sunn utvikling, sier Inger Pauline til Lisa.

Derimot kan stress som er knyttet til for lite eller for mye, eller dårlig timet stimulering, skape strukturelle og funksjonelle forandringer i hjernen og virke hemmende på utviklingen. Derfor er det så viktig å vite hva signalene fra babyen betyr og få med seg de gylne øyeblikkene. At det står på pc og tv og mye lys, eller noen er på besøk, kan være nok til at spedbarnet ikke orker å delta. Er mamma og pappa fordypet i en mobiltelefon, kan de gå glipp av mye viktig informasjon fra babyen. 

– Som oftest blir nybakte foreldre intuitivt bevisste på å sette spedbarnets behov foran sine egne. Denne bevisste intime utviklingen av tilknytning og synkronitet er et av naturens fantastiske fenomen. Samtidig er barnet, foreldrene og relasjonen mellom dem truet av et stadig mer påtrengende digitalt samfunn. En del spedbarn, som signaliserer behov for støtte, har ikke kapasitet til å vente på at mamma skal tekste ferdig eller like ditt eller datt på sosiale medier. Når babyen ikke får tilbakemelding, vil det kunne bli passivt og trekke seg tilbake, og neste gang mammaen vil ha samspill, kan det være vanskelig å etablere kontakt med babyen, sier Inger Pauline.

Fra objekt til subjekt
Tanken om at det er lille Linnéa som skal vise vei for de voksne, er en relativt ny måte å tenke et barns rolle på.

Mor skal bake kake, Hans og Per vil smake, 
får jeg skrape fatet begge to de ber.
Mor hun sier nei, da hyler Hans og Per
og i kroken putter mor de stygge gutter.

Mor hun bakte kake de fikk ikke smake,
Hans og Per de fikk nok annet traktement.
De fikk smake riset begge hver sin gang
de var ikke snille derfor gikk det ille.

I de drøyt hundre årene som har gått siden Margrete Munthe skrev sanger som denne, har synet på barn gradvis forandret seg. Barn har gått fra å skulle tie stille, ha respekt for de voksne og bli tuktet, til å bli sett på som selvstendige vesener, med et sterkt vern og en rett til å bli hørt og ha medvirkning i sitt eget liv.

Jusprofessor Trude Haugli mener det er blitt en selvfølge at barn skal høres og ses. Foto: Karine Nigar Aarskog
Jusprofessor Trude Haugli mener det er blitt en selvfølge at barn skal høres og ses. Foto: Karine Nigar Aarskog

– Vi ser en sterk utvikling i barns rettigheter det siste århundret. I dag er oppfatningen at selvfølgelig skal man høre barn. Det er blitt en naturlig del av tilværelsen at barns menneskeverd skal respekteres. Barn skal høres og ses, som individer og subjekter, ikke bare objekter, sier dekan og professor ved Det juridiske fakultet ved UiT, Trude Haugli.

Hun har forsket på barn og unges rettigheter og sett på barneperspektivet i juridisk forskning, og ble nylig oppnevnt som leder for et lovutvalg som skal fremme en ny, tidsriktig barnevernlov.

Selv om det har vært en trinnløs prosess at barn har fått stadig flere rettigheter i samfunnet, var det en viktig milepæl som kom i 1981. Da fikk Norge ny barnelov, der bestemmelsen om barns rett til å bli hørt ble tatt inn.

– Den var en nyvinning. En del av formålet med den nye loven var både å styrke barns rettigheter, og samtidig legge mer vekt på foreldrenes ansvar, og nedtone deres makt og myndighet, forteller Haugli.

I forbindelse med grunnlovsjubileet i fjor satte Stortinget ned en gruppe som skulle se på om menneskerettighetene burde få en større og mer sentral plass også i Grunnloven. Norge var da ett av tre land i Europa som ikke hadde en egen bestemmelse om barns rettigheter i Grunnloven.

– Utvalget foreslo at barn skulle bli gitt en egen bestemmelse, og knyttet det til utviklingstrekk i historien, og at det internasjonalt er lagt stadig mer vekt på barns rettigheter. Selv om de generelle menneskerettighetene også gjelder for barn, medfører barns avhengighet av voksne og deres økte sårbarhet et særlig behov for vern. Siden Norge stort sett har vært et foregangsland på barns rettigheter, ville det være underlig om vi ikke skulle ha det med i vår konstitusjon, sier Haugli.

Dette resulterte i at barns rettigheter ble ytterligere styrket, med en egen paragraf om barns menneskerettigheter, herunder retten til å bli hørt:

«Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling. Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

Også i FNs barnekonvensjon, som ble vedtatt i 1989, er barns rett til å bli hørt nedfelt. Artikkel 12 slår fast at barn skal kunne danne seg egne synspunkter, fritt gi uttrykk for disse i alle forhold som vedrører barnet, og at synspunktene skal tillegges behørig vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

– FNs Barnekomité ga i 2009 en generell kommentar til bestemmelsen. Her fremgår det at barn også kan ytre seg non-verbalt. Noen barn har ikke så godt språk, eller har en funksjonshemming, og klarer kanskje å uttrykke seg best for eksempel gjennom lek, noe som også skal fanges opp. Denne kommentaren nyanserer veldig og understreker viktigheten av å høre barn, sier jusprofessoren. 

Men da bestemmelsen i konvensjonen kom, ble den likevel oppfattet som kontroversiell. 

– At barn skulle ha sivile og politiske rettigheter truet familien som enhet enhet, men også det tradisjonelle synet på barn som sårbare og uferdige vesener som kanskje ikke har noen egen mening. Mange mente fortsatt at man burde la barn være barn, og la de voksne bestemme, sier Haugli.

En aktiv aktør
Barn tas inn i stadig flere fagområder også innen forskning. Ved UiT finnes det i dag flere forskningsgrupper der barn og barns medvirkning står helt sentralt, og en rekke forskningsprosjekter ved ulike fakulteter har det som tema. Fra 2011 til 2013 ledet Haugli et prosjekt som skulle styrke fagmiljøet innen barnerett ved UiT. Norges forskningsråd støttet det med 1,6 millioner kroner. Gjennom prosjektet ble det etablert et forskningssamarbeid med Russland om barnevernrett, det ble holdt en internasjonal forskerkonferanse i Tromsø, og en av barnerettsgruppas medlemmer gjennomførte et ettårs forskningsopphold i London.

– Til tross for at bevilgningen ikke inneholdt forskningsmidler, ble det publisert over 20 vitenskapelige artikler som en direkte følge av tildelingen, forteller Haugli.

Men hvorfor er det blitt så viktig å høre barna, også for forskerne? Ett av svarene er at selve forskningen på barn har gitt forskerne kunnskap de ikke kan overse. Den moderne spedbarns- og relasjonspsykologien har dokumentert at spedbarn kommer til verden som relasjonsorienterte og meningsskapende helt fra fødselen av, og ikke som primitive skapninger som må sosialiseres før de blir mennesker. Erfaringene de gjør seg i nære relasjoner er byggesteiner når de skal utvikle en oppfatning av verden rundt. 

To dager gamle Linnéa fester allerede blikket og gransker omgivelsene sine. Foto: Torbein Kvil Gamst
To dager gamle Linnéa fester allerede blikket og gransker omgivelsene sine. Foto: Torbein Kvil Gamst

Linnéa er ferdig å spise, og Lisa legger henne rolig ned i fanget. Datteren rynker øyenbrynene, gjesper og knytter og åpner de små hendene. Mamma og Inger Pauline studerer henne og håper å få blikkontakt. Sykepleieren finner den lille hånda som griper fingeren hennes. 

– Noen ganger kan det være nok for en nyfødt å få holde rundt en finger, for å holde opphisselsen i sjakk. Det er en del av babyens verktøyskrin. Jeg kjenner at hun holder godt rundt fingeren min, og har mye kraft i armen.

Inger Pauline er klinisk spesialist i sykepleie til syke og nyfødte barn og har vært med i det såkalte Prematurprosjektet. Det ble igangsatt i 1999, og er et samarbeid mellom UiT og UNN. Bakgrunnen var at forskning gjennom flere tiår hadde vist at for tidlig fødte barn hadde større adferds- og tilpasningsvansker enn fullbårne barn, og at sosialt samspill med foreldrene var mer krevende. Gjennom prematurprosjektet ville forskerne teste om et veiledningsprogram kunne styrke utviklingen til disse barna. Programmet fokuserte på å vise foreldrene hvordan de kunne støtte barnet for å oppnå stunder med sosial kontakt, hvordan barnet uttrykte seg med bevegelser og adferd og hvordan foreldrene kunne bruke denne innsikten i samvær med barnet.

– Prematurt fødte barn kan ha et litt annerledes uttrykk enn fullbårne babyer, uten at det er tegn på sykdom eller svakhet. Det trenger foreldrene å få vite om, slik at de kan gjenkjenne det vakre, og bli forelsket i nettopp sitt nyfødte barn, forklarer Inger Pauline.

Prematurprosjektet har publisert en rekke studier, som kan leses på uit.no/prematur. De siste er knyttet til Inger Paulines doktorgradsarbeid ved UiT, som går ut på hvordan det går med de som har fått denne veiledningen. Ved ni års alder rapporterer foreldrene i intervensjonsgruppa at barna har mindre konsentrasjonsvansker, bedre skoleprestasjoner, mer kroppslig velvære og at de har det bedre emosjonelt, enn barna til foreldrene som har fått standard informasjon fra nyfødt intensivenheten.

– Det oppsiktsvekkende er at ved ni år er det ikke lenger statistisk signifikante forskjeller mellom gruppen av premature som fikk intervensjon og gruppen av friske fullterminbarn. Det er ganske sterkt. Det har skjedd noe positivt i samspillet mellom barna og foreldrene, der barna virker tidlig mer sosialt interesserte, oppmerksomheten er bedre gjennom hele barnealderen, og foreldrene er mindre stresset, sier Inger Pauline.

Et nytt og viktig språk
Linnéa kom akkurat da hun skulle, to dager etter termin. Kunnskapen forskerne har fått om for tidlig fødte barn har også økt innsikten om vanlige nyfødte barn. 

– De har ofte noen av de samme uttrykkene. Det handler om hva barnet forteller med kroppen sin. Hvordan er pusten, huden som gjenspeiler blodsirkulasjonen, tegnene fra magen, bevegelsene og vekslingen mellom søvn, gråt og våkenhet? Barna kommuniserer med disse tegnene, forklarer Inger Pauline. 

Hun spør om hun kan få holde Linnéa og løfter henne varsomt ut av mammas favn. Den lille kroppen finner seg raskt til rette og krøller seg sammen i armene hennes. Dagslyset som siver inn mellom gardinene gjør at Linnéa holder øynene igjen. Men når hun blir skjermet for lyset, åpner hun dem.

– Hun er ganske klar i blikket. Jeg trodde ikke hun skulle være så våken så tidlig, sier Lisa.

Linnéa hører mammaens stemme, ser mot dit den kommer fra og smiler. 

– Du fant mammaen din! Så fantastisk! Og for et vakkert smil! De første sosiale møtene er gull verdt. Hun har fått en rolig start på livet utenfor magen din, sier Inger Pauline. 

Hun mener et godt samspill mellom foreldre og barn er en av livets viktigste byggesteiner. Når barn og foreldre finner hverandre, forebygger det uhensiktsmessig stress, og studier viser at det kan redusere tilpasningsproblemer som spedbarnskolikk og barselsdepresjoner. 

– De tidlige sosiale erfaringene er med og danner grunnlaget for barnets første verden, som er beskrevet som en følelsesverden. Å møte blikket til barnet, følge det og snakke med rolig stemme, som vi gjør nå, det er så nydelig. Det er noe av det barn blir seg selv av, og som skaper den deilige følelsen inni dem, sier Inger Pauline Landsem. 

Å skape et demokrati
Det er trolig ikke mer enn ett år før Linnéa skal ut av den trygge rammen som hjemmet og mamma og pappa gir, til en barnehage med helt andre utfordringer. Etter at Stoltenberg II-regjeringen vedtok full barnehagedekning i 2007, har barnegruppa i barnehagene blitt stadig yngre, og større. I dag går 70 prosent av alle norske ettåringer og 90 prosent av alle toåringene i barnehagen. Og Linnéa har fått lovfestet rett til å medvirke også her, noe som ble vedtatt i 2005. 

Toril Sverdrup (t.v.) og Anne Myrstad er opptatt av hvordan barn blir sett og hørt i barnehagen. Foto: Karine Nigar Aarskog
Toril Sverdrup (t.v.) og Anne Myrstad er opptatt av hvordan barn blir sett og hørt i barnehagen. Foto: Karine Nigar Aarskog

– FNs barnekonvensjon er blitt tydeliggjort gjennom barnehageloven. Dette gir alle barn rett til medvirkning, noe som er radikalt. Hvis vi skal ta konsekvensen av dette ordentlig innover oss, så utfordrer det en tradisjonell pedagogikk og måten vi har tenkt om pedagogrollen, sier førstelektor Anne Myrstad ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk ved UiT.

Sammen med førstelektor Toril Sverdrup har hun forsket på hvordan retten til medvirkning kan forstås i barnehagen, med særlig fokus på barna under tre år. 

– Endringen i synet på barn, samt barnekonvensjonen har vært en pådriver for å få barns stemmer mer hørbare, noe som også har gjort seg gjeldende innenfor forskning. Forskere kan ikke lenger overse barns perspektiv, og det er utfordrende, spesielt med tanke på de minste, sier Myrstad. 

Det treårige prosjektet «Barns medvirkning i et relasjonelt perspektiv – fokus på de yngste i barnehagen» ble avsluttet i 2010. Forskerne fulgte to barnehager tett i en toårsperiode, observerte situasjoner, dokumenterte og reflekterte sammen med de ansatte hvordan medvirkningsretten ble forstått. De forteller at det var, og fortsatt er, stor variasjon i hvordan begrepet medvirkning blir tolket i barnehagene. 

– Lovendringen ble tatt imot med forvirring og usikkerhet. Skulle ettåringer begynne å bestemme? Det kan de jo ikke. Mange har tenkt at det handler om selvstendige, individuelle valg, som at barna skal få velge aktivitet eller pålegg på maten, sier Sverdrup.

– Kvaliteten er truet
Men det er den relasjonelle forståelsen som er viktig, mener de to forskerne. Barna skal oppleve at de blir sett og hørt, og at deres initiativ får følger også for gruppa. På den måten kan de få tidlige erfaringer med å bidra i et fellesskap. Dette er fundert i demokratiske verdier og kan bidra til å gi barna en demokratisk dannelse. Myrstad og Sverdrup mener de ansatte i barnehagen må være årvåkent tilstede for å fange opp de yngste barnas uttrykk. Medvirkning kan realiseres ved å se det unike ved hvert barn. 

– Mimikk og andre kroppslige uttrykk må tas på alvor, særlig når det gjelder ettåringene, som ikke har et vanlig verbalspråk. Hvor retter de blikket, hvor peker de, hvor går de? Et oppmerksomt nærvær vil kunne gi svar på hva de yngste er opptatt av og gi grunnlag for at de kan virke med i barnehagens fellesskap, sier Sverdrup. 

Det er heller ikke snakk om at barnehagen ikke skal ha planer, men de må ikke være for fastlagte. Her er improvisasjon et nøkkelord, mener Myrstad. 

– I barnehagene som får det til, har de planer som åpner for å ta tak i barns initiativ. Eksempelvis kan et barn oppdage en edderkopp i vinduskarmen, og dette blir starten på felles aktiviteter gjennom sang og bevegelser. På denne måten kan barnet oppleve at initiativ får konsekvenser også for de andre, sier hun. 

Men for å kunne realisere medvirkningsretten på en slik måte må det være nok voksenpersoner til stede. Derfor er det et paradoks at barnehagene og barnegruppene blir større, samtidig som voksentettheten blir mindre. I stortingsmeldingen som kom i 2008/09 om kvalitet i barnehagen, fremheves medvirkning som et av de viktigste kriteriene for kvalitet. Nå deltar Sverdrup og Myrstad i et nytt, nasjonalt forskningsprosjekt, «Blikk for barn. Relasjoner – lek – estetikk – læring», som skal finne ut hvordan disse strukturelle endringene påvirker kvaliteten for de yngste barna. I dette prosjektet besøker ulike forskere til sammen 100 barnehager og videofilmer utvalgte situasjoner. Videomaterialet brukes til å vurdere de ansattes samspill med barna, hvordan de er i stand til å være sensitive, ta barnets perspektiv, tilrettelegge for lek og gjøre barna oppmerksomme på hverandre. I tillegg gjøres det spørreundersøkelser blant ansatte og foreldre i 1000 barnehager, og kvalitative nærstudier. Prosjektet avsluttes i 2017. 

Myrstad mener det er flere aspekter som truer barns medvirkning og kvaliteten i barnehagene: 

– For det første er det ikke nok voksne med pedagogisk utdannelse, samt at voksentettheten burde vært større. For det andre er det blitt et stort trykk på læring og måling av resultater. Da kan man bli mer opptatt av å se barnas mangler enn ressurser, sier hun. 

Loven slår fast at barn skal få være med og medvirke i barnehagen, men hvordan det skjer i praksis varierer mye. Foto: Colourbox
Loven slår fast at barn skal få være med og medvirke i barnehagen, men hvordan det skjer i praksis varierer mye. Foto: Colourbox

Blir hørt i skilsmissesaker
Tilbake på Det juridiske fakultet mener jusprofessor Trude Haugli at det blir mer og mer viktig å høre barn, fordi de også er blitt aktører i rettsvesenet. Stadig flere barn i Norge erfarer at familien splittes. Noen ganger klarer ikke foreldrene å bli enige, og saken havner i retten. Cirka 25 prosent av alle sakene tingretten nå behandler, gjelder barnet som objekt, der det enten er konflikt mellom foreldrene eller mellom foreldrene og barnevernet. Domstoladministrasjonen har bestemt at alle landets domstoler skal ha barn som sitt satsingsområde i 2015, og Nord-Troms tingrett samarbeider med UiT sin barnerettsgruppe som forsker på barns rettigheter. 

Ifølge Haugli vil den nye paragrafen i Grunnloven kunne brukes direkte og som tolkningsfaktor i rettssaker der barn er involvert. Da skal det som best ivaretar hensynet til barnet være et tungt argument. 

– I praksis blir barn, i hvert fall de som er over sju år, hørt i domstolene i samsvar med lovgivningen. Domstolprosessene er veldig gjennomregulerte. Hvis barn ikke blir hørt i retten, blir det fort en saksbehandlingsfeil, som kan føre til at saken må opp på nytt, forklarer hun. 

I Norge er det obligatorisk mekling for gifte og samboende som skiller seg. I 1997 var det barn til stede i bare to prosent av alle meklingssaker i Norge. I 2011 var tallet økt til fire prosent. Mekleren har ingen plikt til å snakke med barnet, men skal gjøre foreldrene oppmerksomme på at barna har en rett til å bli hørt i saker som er viktige for dem. Mekler skal også minne foreldrene på at de må snakke med barna i forbindelse med en skilsmisse. Både hos Barneombudet og i Stortinget vurderer man nå om loven bør endres, slik at barna er sikret å bli hørt i forbindelse med mekling, når foreldrene skal lage avtaler om den videre omsorgen etter et samlivsbrudd. 

– Man vet at foreldrenes brudd har stor betydning og kan innvirke negativt på hvordan barn fungerer psykisk og sosialt. Det å få til en meklingspraksis hvor barn får sagt hvordan de har det, hva de tenker på og hva de ønsker, kan ha betydning for hvordan de får det etter bruddet, sier førsteamanuensis ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU-Nord), Astrid Strandbu

Astrid Strandbu og Svein Arild Vis er blant de som forsker på barns medvirkning og rett til å bli hørt. Bare ved RKBU-Nord pågår det tre forskningsprosjekter og to doktorgrader der barns deltakelse er forskningstema. Foto: Karine Nigar Aarskog
Astrid Strandbu og Svein Arild Vis er blant de som forsker på barns medvirkning og rett til å bli hørt. Bare ved RKBU-Nord pågår det tre forskningsprosjekter og to doktorgrader der barns deltakelse er forskningstema. Foto: Karine Nigar Aarskog

Hun og Renee Thørnblad, som også er førsteamanuensis ved RKBU-Nord, er i gang med en studie av meklingsmodellen Barn i Mekling (BIM). Fire meklingskontor, som bruker denne modellen, deltar i prosjektet. De to forskerne intervjuer meklere, i tillegg til at både meklere, foreldre og barn fyller ut et spørreskjema. Over 300 barn mellom 7 og 16 år, fra 240 saker, er med i studien «Høring av barn i mekling»

– At så mange barn har vært med på mekling og rapporterer etterpå på et spørreskjema, har aldri vært gjort før. Vi ønsker å finne ut hva barn er opptatt av når foreldrene skiller seg og hvordan de selv synes det er å bli involvert i dette, forklarer Strandbu. 

Hun mener det er en selvfølge å involvere barna også i forskningen på hvordan slike saker håndteres. 

– Hvis man ikke innhenter barnets perspektiv i studier av barn og barndom, står man i fare for å reprodusere forståelsen av barn, der barnas eget perspektiv ikke inngår, sier hun. 

Tidligere har det vært vanskelig å involvere barn som informanter. Årsaken er at terskelen har vært høy for å få godkjenning av Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD)

– Mange som har ønsket å inkludere barn direkte i forskning har blitt frarådet det på grunn av hindringer. Det er lettere nå fordi holdningene innenfor samfunnsvitenskapen er endret, og man i større grad ser på barn som aktører, sier Thørnblad. 

Kan få ned konfliktnivået
Et av målene med forskningsprosjektet er å vise hva slags aktører barna er i meklingssituasjoner. 

– Er de foreldrenes «advokat»? Snakker de for seg selv? Hva er prosjektet deres? Vi ønsker å vise fram variasjonsbredden og hvor forskjellig barn involverer seg i denne konteksten, sier Thørnblad. 

For å unngå en mulig lojalitetskonflikt, og at barna føler seg presset, blir de aldri spurt eksplisitt om hvor de vil bo. I stedet får de spørsmål om hvordan de har det, hva som skjer og om de har et budskap til foreldrene. Det er også et klart skille mellom barnets rett til å bli hørt og retten til å bestemme hva som skal skje. 

– Det er viktig å informere barn om at de ikke nødvendigvis får det som de vil, selv om de får si hva de ønsker. Det er de voksne sin jobb å bestemme, og det skal man alltid informere barn om. Retten til å bli hørt handler om retten til å uttale seg om det barnet synes er viktig i denne situasjonen, hvis det vil, forklarer Strandbu. 

Siden studien ikke er avsluttet, kan forskerne foreløpig ikke si noe om resultatene. Likevel ser de noen tendenser. Som at mange meklere har stor nytte av å se hvordan man kan balansere forholdet mellom barns rett til deltakelse og behovet for beskyttelse. 

Det er slitsomt å ha besøk. Etter en halv time med sosial omgang, sovner Linnéa igjen, trygt i mammas fang. Foto: Torbein Kvil Gamst
Det er slitsomt å ha besøk. Etter en halv time med sosial omgang, sovner Linnéa igjen, trygt i mammas fang. Foto: Torbein Kvil Gamst

– Det vi også kan si, er at når ungene får mulighet til å delta og mene noe om hvordan de har det, hvordan de tror at de vil få det, og hva de tenker om skilsmissen, så har de noe å komme med. Det gjelder barn i alle aldre og i veldig ulike situasjoner, sier Thørnblad. 

Forskerne synes det blir interessant å få en bedre oversikt over hvor stor betydning det barnet forteller får, og på hvilken måte. Er det samsvar mellom barnets ønsker og beslutningen? Og kan antallet saker som havner i retten bli færre? 

– En hypotese er at bedre mekling, som er mer harmonisk og fører til mer enighet, vil gi færre rettssaker. Dermed kan barns medvirkning innvirke på konfliktnivået, sier Thørnblad. 

Jusprofessor Trude Haugli ser ingen grunn til at utviklingen, der barns rett til å bli hørt blir stadig sterkere, ikke skal fortsette: 

– Etter at Malala fikk fredsprisen, skal det godt gjøres å si at barn ikke bør ha rett til å uttale seg. Bare 17 år gammel holdt hun et nobelprisforedrag på en fantastisk måte, om noe så viktig som rett til utdanning. Ikke engang at noen prøvde å drepe henne, stoppet hennes stemme. 

Lille Linnéa er tilbake i mammas trygge fang. Hun har lukket øynene, kanskje har hun sovnet igjen. Eller kanskje er hun i en døs, midt mellom våken og sovende. 

– Min drøm om ti år er at vi kan mer om å forebygge prematur fødsel, men også at samfunnet er gjennomsyret med kunnskap om hensiktsmessig samspill med babyer og barn, sier Inger Pauline Landsem, før hun henvender seg til Lisa: 

– Det er trygt for Linnéa å ligge hos deg, med den gode, kjente lukta. Vi fikk et bittelite vindu der hun viste oss litt av hvem hun er. Sånne gylne øyeblikk er viktige, og det er flott at du tar vare på dem. 

Det glir små rykninger over ansiktet til den lille jenta, kroppen kommuniserer videre i søvne. Munnen beveger seg litt, øyelokkene vibrerer ørlite grann. Ingen vet hva fremtiden vil bringe henne. Men det er ganske sikkert at hun vil stå godt rustet, hvis de voksne rundt henne fortsetter å være oppmerksomme, sensitive og lyttende. Allerede nå, etter to dager, er utviklingen av den sosiale kompetansen og evnen til å kommunisere i full gang. Og den vil fortsette livet ut.

Kilder: 

Landsem, Inger Pauline (2012). En bedre start for deg og din baby. Tromsø: Landsem
Bae, Berit (red) (2012). Medvirkning i barnehagen. Bergen: Fagbokforlaget
Store Norske Leksikon
lovdata.no
regjeringen.no
uit.no/prematur

Aarskog, Karine Nigar
Publisert: 18.03.15 00:00 Oppdatert: 20.03.15 12:16
Vi anbefaler