Den brysomme, spennende flokken
Artikkelen ble første gang publisert i Labyrint nr. 1 2010.
 |
| John Ness i båten på vei mot Ryøya. Foto: Torbein Kvil Gamst |
– De siste gangene vi var her har vi bare sett bakbeina på dem. Det er en måned siden sist vi så flokken.
John Ness avstemmer forventningene mens han ser på den snøfrie Ryøya. Det er fjære. Aluminiumsbåten står fortsatt på den rustne vogna på Kvaløya. Ved hjelp av en summende vaier skal båten vinsjes fra naustet ut i sjøen.
Hans Lian følger oppmerksomt med på vogna. Med litt hjelp fra den yngre mannen får Ness båten ut i vannet. Sjøen virvles opp og sprøyten danser en piruett i det siste øyeblikket med stillhet før dieselmotoren overdøver alle naturens lyder.
Det er iskaldt denne dagen i februar, syv grader på den blå siden av gradstokken. Ryøya gjør ikke et stort inntrykk med sine 1,4 kvadrattkilometer. Den ligger mellom Kvaløya og Malangshalvøya lyngkledd og mørk i skyggen fra Bentsjordtindene - som boltrer seg oppsiktsvekkende hvite i motlyset fra den brennende lave februarsola.
Les mer: Ryøya lagt for salg (Nord24, ekstern lenke)
En liten flokk
 |
| Fareskilt er satt opp på Ryøya. Foto: Torbein Kvil Gamst |
Men det er ikke de snødekte skjønnhetene alle øyne er rettet imot, mens båten motvillig kjemper seg gjennom Storstraumen. I dag byr den på såpass motstand at sjøskum fyker rundt det gråe aluminiumsskroget og klistrer seg i hvite dråper på redningsvester, briller og folk.
Blikket er fiksert på de uskjønne nyansene av grått, mørkegrønt, brunt og svart som farger furu- og bjørkeskogen; gneisen og skiferen; tangen og taren i fjæra på den lille øya mellom to strømmer.
Det søker etter moskusflokken som engang var på rundt 25 dyr, men som i dag kun teller fem.
– Det var lettere å få øye på dem når det var flere i flokken. Når de er mange, så sirkler de rundt de minste og svakeste, for å beskytte dem. Og står støtt. Det er derfor de nesten ble utrydda av jegere på Grønland. I stedet for å drepe én måtte man drepe femten.
Ness har passet på flokken i nesten 30 år. Den har aldri vært mindre enn nå. Det er oppsiktsvekkende lite bevegelse på øya. Alle ser spent mot land, sier ikke et ord til hverandre.
Ingen moskus.
Plutselig er det en bevegelse i øyekroken – John Ness rykker til, stopper motoren og ordløst gir tegn til hvor bevegelsen kom fra: en havørn letter uelegant fra en stein i fjæra. En til følger etter i samme klønete stil. Fuglene retter opp førsteinntrykket med noen vakre, svevende glidninger – strekker ut vingene og seiler på vindstrømmene.
Enda så imponerende de gjør seg til, er ikke havørnene det mennene ser etter. John Ness starter båten igjen og fører den rundt neset mot land.
Syk av klimaet
Siste moskusimport til Norge var i 1969. Gangsskuta "Harmoni" hentet 25 dyr fra Øst-Grønland til Bardu. Norsk Moskus AS skulle bruke dyrene til ullproduksjon. Slik gikk det ikke. Dyrene ble satt ut på fjellet da man trodde de var tilstrekkelig tamme. Det var de ikke. Under elgjakta i 1969 kom en jeger for nært en okse i brunst. Det kostet ham livet og ble slutten på moskusulleventyret. De ni dyrene som overlevde ble overtatt av Universitetet i Tromsø og Arnoldus Schytte Blix, og satt ut på Ryøya i 1980.
Meninga var at Universitetet i Tromsø skulle forskes på dette spesielle arktiske dyret i kontrollerte omgivelser på laboratoriet ved Avdeling for arktisk biologi.
– Det viste seg ganske fort at moskus ikke var noe godt forsøksdyr. En voksen moskusokse, som er ved bevissthet, går rett gjennom veggen på laboratoriet og raserer alt. Litt som et neshorn, forteller Blix som beskriver moskusflokken som spennende og brysom.
Allerede det første året ble flokken syk av munnskurv. Det er en virussykdom man ofte finner hos småfe, men som aldri før var observert hos moskus. Den fører til svarte blomkållignende svulstdannelser rundt munnen, nesen og på beina; munnskurv er livsfarlig og ofte dødelig for unge moskusdyr.
Etter mange år med forskning, kirurgiske inngrep og forsøk på å utvikle vaksine mot munnskurv oppdaget man en parallell.
– De våte høstene i et kystklima gjør at dyrene blir syke av munnskurv. Vi vet ikke hvorfor, men vi er sikker på at det er en sammenheng mellom at de er satt ut i Tromsø og utbruddene av sykdommen. Moskusene som vi solgte til Nord-Sverige, og som vi vet er infisert med viruset, har aldri hatt et utbrudd. Moskus er et dyr som er veltilpasset tørr kulde.
Les mer: Kina viser interesse for Ryøya (iTromso - ekstern lenke)
Farlig og fryktløs
 |
| Forskerne finner spor etter moskusflokken. Foto: Torbein Kvil Gamst |
Rundt det hvite huset på toppen av den frosne bakken på Ryøya er det dunger av tørr og fersk moskusavføring. Før var det sauer, geiter, kyr og mennesker som dominerte denne idyllen. Nå er moskusen kongen på haugen.
Og den er farlig hele året; særlig vil den med stor voldsomhet angripe hunder av alle slag, fordi de minner om moskusens naturlige fiende – ulven. Moskusen er overhodet ikke redd for noe, så det nytter ikke å skremme den bort.
– Molteplukking er en seriøs greie i Nord-Norge og folk neglisjerer av og til advarselsskilt på øya om å holde seg unna. Vi kan ikke nekte folk å gå i land her. Loven om fri ferdsel i utmark gjelder også på Ryøya. Men det har vært noen som har havna oppi trærne i årenes løp.
John Ness har tatt med seg pistolen på leteaksjonen denne februardagen. Rundt halsen til Hans Lian henger det en taske i okerfarget skinn, kunstnerlig dekorert med naturidyll og reinsdyr. I den har han en radiomottaker; flokken er radiomerket.
I hånda bærer han en antenne som han peiler inn over det myrlendte terrenget. Han skrur på en knapp på radioen og hører etter. John Ness tar opp kikkerten og ser i retning der antennen peker, mot en lyngkledd åskam: Det høyeste punktet på Ryøya - 50m over havet. Radioen gir fra seg en suselyd, knitrende støy men ingen pip. Ingen moskus.
– Radiosignalene har vanligvis en rekkevidde på 1,5 kilometer. Men terrenget er kupert her så det er mulig de er bak den ryggen der. Vi må komme oss opp i høyden. Lian skrur opp lyden.
Et svakt pip kommer fra radioapparatet. Det er håp. Ingen stier leder dem frem, der de to skrider selvsikkert over tuer med gul myrgress og mose - øyer i melkehvit ishav. Samtalen går høyt og muntert, frossen mose knaser under tunge støvler. (Artikkelen fortsetter under bildet)
 |
| Hans Lian og John Ness peiler etter moskus. Foto: Torbein Kvil Gamst |
Ny peiling med radioen. Pipelydene kommer i korte støt, fortsatt forstyrret av statisk støy. Moskusen er i nærheten, sannsynligvis en plass i le for den friske vinden fra sørøst. Etter en halvtime stilner praten. Lyden på radioen er skrudd ned, Hans Lian tar den helt inntil øret og hører på de jevne pipstøtene. Alle ord er erstattet av håndbevegelser, alle skritt er lette på den myke puten av kreklinglyng. De stopper hver tiende meter; hører på de hyppigere pipene; ser på hverandre; peker og hvisker.
– De er i lyngen nede. Bli her. Jeg går til høyre, så får vi dem omringet.
Ness går i en lang sirkel, forsiktig for ikke å skremme bort dyrene som kan løpe like fort som hester.
– Moskus ser godt, hører utmerket og har en ypperlig luktesans. Heldigvis har vi motvind. Hans Lian hvisker og står i ro.
Der imellom trærne, i le for vinden heves en to meter lang rygg. Godt kamuflert i lyngen ligger flokken. Oksen reiser seg opp - en prust og et snøft høres gjennom vinden som røsker tak i den lange pelsen.
Gullvekt i ull
 |
| Moskus ser godt, hører utmerket og har en ypperlig luktesans. Foto: Torbein Kvil Gamst |
Moskusen har den mest isolerende ulla i hele dyreriket. Man kan koke den i vask uten at den krymper. Den er ettertraktet blant annet hos reumatikere og fjellklatrere, fordi den er varm uten å veie noe særlig: 250 gram er nok til å strikke en hel genser.
På Ryøya selger de 10 til 12 kg av ulla i året til 2000 kroner kiloet. Prisen burde i følge Arnoldus Schytte Blix vært høyere - dyrene må bedøves med et av de sterkeste bedøvelsesmidlene som finnes, og ulla fjernes derfor i forbindelse med klauvklipping.
– Fem år etter at moskusen kom til Ryøya begynte småfuglene å bruke ulla i sine reir. De tok pelsdottene de fant i lyngen og på greinene, sier Arnoldus Schytte Blix.
Det er ofte 40 minusgrader når kalvene blir født på Grønland i mai. På Avdeling for arktisk biologi har de forsket på klimatilpasning hos kalver. Kalvene har en fenomenal pels allerede ved fødselen. I tillegg til pelsen er de født med et tykt lag av brunt fett som virker isolerende og produserer varme.
– Vi simulerer forskjellige klimasituasjoner i laboratoriet for å studere hvordan moskusen er i stand til å stabilisere sin egen kroppstemperatur. Vi har et stort klimakammer og vindtunnel hvor vi kan etterligne alle mulige klimasituasjoner. Slik kan vi forske på kalv, siden de er mindre aggressive enn voksne dyr og kan tas inn i kammeret.
– Moskusen tåler enhver naturlig forekommende arktisk, klimatisk situasjon godt, utenom kombinasjonen av regn, sludd, vind og kulde – som det er mye av i Tromsø, særlig i mai.
Dette i kombinasjon med munnskurvfaren er grunnen til flokken på Ryøya er redusert. Fremover vil flokken bli holdt lav. Selv om det ikke ser ut som den blir helt borte, vil den nok aldri bli like stor som den engang var.
Nummer 21 og nummer 35
– Det er ikke farlig. Rolig nå. Nei, det er ikke farlig.
John Ness bøyer seg ned mot moskusoksen som kun er noen få meter unna. Han står høyere enn dyret i landskapet og hører etter lyder, ser etter signaler som kan avsløre om ungoksen er stresset eller redd. De fire kuene som ligger i lyngen beveger forsiktig på seg, men følger oksens eksempel. Litt prusting og risting på hodet – men ingen trusler.
Oksen er kun tre år gammel og tilsynelatende lite aggressiv. Lian og Ness har hatt med verre okser å gjøre. De har klipt klauv, vaksinert, gitt parasittmedisiner, bedøvd, foret og behandlet dyrene gjennom tiår. De har blitt godt kjent med dyrenes luner og de har flasket dem opp.
– I fjor fant jeg en ukesgammel kalv her på øya. Mora hadde dødd, sannsynligvis under fødselen. Jeg tok han med til innhengninga på universitetet og flaska han opp. Han ble solgt i høst. Det syns jeg var litt vemodig, sier Hans Lian.
På tross av den sterke vinden som sveiper over øya kan man lukte den varme, spesielle moskuslukta i gropen der dyrene ligger. Under brunsten ligger denne lukta som et kvalmende tykk lokk over øya.
Ness prater med flokken en stund, spør hvordan det går, beroliger. Men flokken blir fort lei: Fem majestiske dyr på godt over et tonn i totalvekt reiser seg opp som på signal, og løper lekende lett opp bakken. I løpet av sekunder er de borte.
Ness snur seg mot Lian og nikker med et stort smil.
– De så virkelig fin ut i pelsen. Spesielt nummer 21 og 35. De så virkelig fin ut.
Har de ikke navn?
– Nei, dette er forsøksdyr. Vi gir dem ikke navn.
 |
| Moskusflokken på Ryøya beveger seg raskt og i løpet av sekunder har de flyktet innover øya: Foto: Torbein Kvil Gamst |
