Polarheltenes siste tabuer

Kannibalisme, homoseksualitet og selvmord ble aldri snakket om blant polarheltene. Men alle aksepterte det.
Arnstad, Mali Anette
Publisert: 18.09.14 00:00 Oppdatert: 18.09.14 15:22

Monica Kristensen holdt nylig foredraget ”Polar heroism: Gender, Taboos and Death Cults in Polar Explorations” på konferansen Arctic Modernities på UiT. Forskere fra hele verden har diskutert litterære, visuelle og kulturelle konsekvenser av moderniseringen i Arktis.

Bok om Roald Amundsen

Kristensen bor i Cambrigde og er i dag en kjent forfatter - og der krimhelten Knut Fjell helst oppholder seg i polare strøk. Men hun har selv flere ekspedisjoner bak seg, og kjenner forholdene godt. Nå holder hun på med en dokumentarisk bok om de siste årene i Roald Amundsens liv. ”Den siste reisen” kommer neste høst.

POLARHELTEN: Ikke rom for feighet, mener Monica Kristensen. Foto: Mali A. Arnstad


Kristensen mener at mytene rundt den tradisjonelle polarhelten er mange. Og at det fortsatt eksisterer tabuer rundt polarekspedisjonene som aldri har vært uttalt åpent. Men som alle stillstiende aksepterte som en del av datidens samfunn. 
- Kannibalisme, homoseksualitet og selvmord ble ikke sett på som spesielt sjokkerende, men det ble aldri snakket om, hevder Kristensen, som selv har prøvd å innhente opplysninger om temaene. 

- I konservative miljøer ved polarinstitituttene har det tidligere vært vanskelig å få ut informasjon, men jeg ser at det nå har blitt mer åpenhet, sier Kristensen. 

En kone til

Også mindre tabuer har vært dominerende i den polare diskursen, hevder Kristensen, som at polarhelten var borte i årevis fra kone og barn hjemme. Med de konsekvenser det kunne få.

- Det var relativt vanlig å ta seg en kone til, en fra de populasjonene som polarheltene besøkte og bodde i. "Eskimobarn" var et begrep som var helt reelt. 

Ingen feighet

Kristensen peker på at farene ved å bli med i en ekspedisjon ble grundig kommunisert ut. Det var litterære kvaliteter ved å forklare hvor hardt det var, hvor kaldt og vindfullt det ville bli, at man ikke måtte miste fotfestet. Og da de kom hjem stod deltakerne fast ved dette bildet av det polare og det heroiske sammen. Også deltakere som selv ikke nådde noen poler, fikk heltestatus da de kom hjem. 

Ingen snakket om de dagene da været var strålende, når smurningen satt og de koste seg med en god bok rundt primusen. 

- Vi er oppdratt til det, at har det ikke vært hardt, kan du heller ikke være helt. Har du ikke risikert livet, har du ikke anstrengt deg nok. Og da er det ingen som synes du har utført er heldemodig, mener Kristensen.

Deltakerne var fullt forberedt på at det som ventet de var livsfarlig. Da gjaldt det å ikke være feig. Feighet var det ikke rom for i polarheroismen.

- Selvmord eksisterte jo, men det var også den ultimate feige handlingen. Og ingen var feige på polarekspedisjoner, sier forfatteren.

Arnstad, Mali Anette
Publisert: 18.09.14 00:00 Oppdatert: 18.09.14 15:22
Vi anbefaler