Finnmarks mange ansikter - en reiseskildring
Foto: Tommy Hansen
– Klart jeg noen ganger føler meg ensom her. Men så tar jeg opp kikkerten og ser på flokken min.
Anne Louise Gaup (25) ble igjen i Karasjok da hun var ferdig med videregående skole. Mange av hennes venner dro til mer urbane strøk. Hun tror ikke at mange av dem vil flytte tilbake til en bygd der det er 20 ganger flere reinsdyr enn mennesker; der det er rekordkaldt om vinteren og myggdekt om sommeren; der det ikke er mye som skjer om kvelden.
 |
| Anne Louise Gaup |
Jeg er en av dem som forlot Finnmark en høstdag for snart 15 år siden. Jeg var aldri helt støpt for livet der, friluftsliv for meg var å sitte på en utekafé. Jeg følte ingen trang til å flytte tilbake heller. For meg var Finnmark alltid en mellomstasjon, og i motsetning til Anne Louise, var jeg ikke dypt forankret i stedets tradisjoner.
Inntil nylig trodde jeg på myten om Finnmark som plassen «alle» - og særlig kvinnene som meg– forlater. Og sett i forhold til folketallet hadde Finnmark den største fraflyttinga i første kvartal av 2014. Men det gjelder for tilflytting også. Det vil si at flere flyttet til enn fra Finnmark så langt i 2014. Førsteamanuensis Mai Camilla Munkejord har forsket på tilflyttere til Finnmark, som utgjør nesten 25 prosent av befolkninga.
– Det er i hovedsak høyt utdannede folk som flytter til Finnmark. Mange av dem er kvinner som kommer til et fylke som er mer likestilt enn gjennomsnittet, og hvor de føler seg velkommen. Folk som flytter til Finnmark kommer ofte til gjennomsiktige kystbygder der husene står tett og der det er lett å komme i kontakt med folk og skape noe for seg selv. Det finns en myte om en sidrumpa machokultur i Finnmark, som det faktisk er lite hold i, forteller hun.
Finnmark er innenfor tiltakssonen, noe som betyr at man får nedskrevet studielån, lavere skatt og høyere barnetrygd om man flytter hit. Men Munkejord fant fort ut at dette ikke var avgjørende for hvorfor folk ønsker seg hit. Heller ikke min antagelse om at folk flytter til Finnmark for friluftslivet er forklaring nok.
Så hva er det som drar folk til Finnmark? Og hva er det som får dem til å bli? Jeg ville komme nært på Finnmark igjen. Jeg startet i Alta der jeg pakket med meg altaværingen og fotografen Tommy Hansen (lykkelig tilbakeflyttet fra hovedstaden) i en nyere Skoda med firehjulstrekk. Og jeg dro tilbake til et Finnmark som lignet lite på det fylket jeg forlot for 15 år siden.
Finnmark - A roadtrip through Hot Arctic by Slidely Slideshow
Hot Arctic
Det er langt dette landet her: veien fra Stortinget til EU-parlamentet i Brussel er 500 kilometer kortere enn veien fra Stortinget til Barentssekretariatet i Kirkenes. Denne avstanden fra makta gir Finnmark en selvstendighet, egenrådighet, ensomhet. Finnmark er på godt og vondt noe for seg selv.
– Finnmark føyer seg egentlig ikke inn under definisjonen av Nord-Norge. Folk her har en mye sterkere fylkesidentitet enn de har i resten av landsdelen. Det er påtagelig. Første gang jeg følte meg som søring var da jeg flyttet hit for to år siden. Og jeg er fra Lødingen, fortalte forsker Brynhild Granås med et smil, da jeg møtte henne på UiTs campus i Alta.
Granås har blant annet forsket på det som skaper et steds identitet, og hvordan industrialisering og reiselivsnæring påvirker stedene de etableres på.
Og det er en dreining av andres oppfatning av Finnmark. Fylket har alltid hatt noe dobbelt ved seg. Det er det kalde og fattigslige området i utkanten av sivilisasjonen og komfortsonen, men også en eksotisk turistdestinasjon og et mulighetsland for industriaktører.
– Det nye i dag er at Finnmark har blitt en del av den globale samtalen om Hot Arctic. Kulde og snø har blitt kodet om i global sammenheng til noe positivt, eksotisk og attraktivt i stedet for noe man skal unngå. Særlig fører diskusjonene om den globale oppvarminga til at det florerer med symboler for det arktiske i internasjonale medier - nordlys, isbjørner, is, snø og polarhunder.
På min reise gjennom Finnmark spurte jeg folk hva Finnmark er for dem. Hvordan ser de for seg fremtiden? Hva lever de av om 30 år? Er de mer optimistiske enn jeg opplevde dem å være for 15 år siden? Jeg stolte i stor grad på at menneskene vi møtte langs vår vei ville være slik som jeg husket dem: åpne, direkte, hyggelige.
Anne Louise Gaup viste seg å treffe på prikken.
Karasjok: Starten på det nye året
 |
| Sametinget, Karasjok. |
Jeg kjører ikke lenge, denne solskinnsdagen i mai, før tett bebyggelse i universitetsbyen Alta erstattes av fullstendig øde strekninger. Langs fylkesvei 92 mot Karasjok preges landskapet av en bølgende vidde og spede bjørketrær. En og annen hytte. Et og annet reinsdyr.
Det er ganske mye jeg har lært om reinsdyr. De styrer unna kraftledninger, ser ultrafiolett lys og kjøttet er sunnere enn fisk. Men det er fryktelig mye jeg ikke kan om reindrift. Samtidig som reindrifta er den næringa, som ved siden av fiskeriene, i aller størst grad forbindes med Finnmark.
Vi møter Anna Louise Gaup midt i den spredde granskogen som ganske plutselig dukket opp rett utenfor Karasjok. Trærne gir ly til en liten flokk reinsdyr rett ved huset der hun bor. Hun mater fire albinosimler med lav. Mai er starten på det nye året for reindriftssamene – da flokken flyttes til sommerbeite og nye kalver blir født.
– Hver familie har én driftsenhet som de kan overføre til neste generasjon. Jeg sa tidlig fra til mamma at det er bror som får overta drifta, selv om jeg er eldre. Hun syns det var vanskelig å ta den beslutninga. Men for meg var det selvfølgelig at han som gutt skulle overta.
Anne Louise Gaup har sterke følelser for flokken sin. Hun viser det med en bekymret rynke i ansiktet for et haltende dyr i innhegninga, et lite forventningsfullt smil til de drektige simlene. Men vokser man opp på denne måten blir man praktisk anlagt, selv om brorens overtakelse betyr at hun må finne seg noe annet å leve av.
Drømmer om petroleum
Det er mulig det ikke er all verden å underholde seg med her. Men hele verden kommer til Anne Louise. Spanjoler, italienere, tyskere, amerikanere. Dronning Sonja kom på privat ferie hit i mars. Til og med Dalai Lama var i sin tid ønsket velkommen av Anne Louises familie. De sper nemlig på inntekten fra den tradisjonelle næringen sin med turisme, som er en vekstnæring i Finnmark.
– Min mormor begynte med turisme. Det er viktig at de som eier kulturen også driver med kulturformidling, og det er en stor del av det vi gjør her. Dronningen fikk kjøre rein og smake vår mat, og hun fikk høre om hvordan vi lever. Turistene som kommer til oss er interessert i kulturen vår, og lengter etter stillheten vi har her ute.
Men det er ikke bare i turismen at Anne Louise Gaup ser sin fremtid. Hun, som mange andre i Finnmark, håper at fremtiden ligger i olje- og gass industrien. Mange ser på den eventyrlige utviklinga i Hammerfest etter Snøhvit-utbygginga og håper på det samme. I 2011 førte eksporten av gass fra Snøhvitfeltet til at Finnmark hadde den største verdiskapninga per innbygger i hele landet.
– Jeg tok realfaglig retning på skolen. Så nå peker pilen på ingeniørutdanning. Og da har jeg lyst å jobbe på oljeplattform. Jeg klarer ikke å slippe reindrifta, så da vil jeg gjerne ha jobb der jeg kan jobbe turnus. Jeg kan ikke leve på broren min, men jeg kan heller ikke levne flokken min.
Checkpoint Levajok
Tommy sier at strekninga mellom Karasjok og Kirkenes, langs den finske grensen, er ganske kjedelig. Han har kjørt den på vinteren som frivillig for Finnmarksløpet. Løpet sysselsetter fire stykker, men har over 600 frivillige.
Og i begynnelsen av februar er Norges nest lengste elv Tana, som i stor grad er vår grense til Finland, tilslørt av mørke, is og snø. Så det er mulig at Tommy ikke fikk den store opplevelsen av den. Men nå, omgitt av trær og vier som nesten er sprunget ut, er den stillferdig imponerende.
Det er fortsatt noe is på elva når jeg setter meg i passasjersetet ved checkpoint Levajok. Under Finnmarksløpet er det hundrevis av mennesker og hunder som losjerer her. Filmkameraer og pressefolk. I dag er det bare en rev som sitter på isen på finsk side av elva og uanfektet drikker vann. Stillheten som Anna Louise Gaup snakket om, er velgjørende.
Jeg sovner i 15 minutter. Når jeg våkner har landskapet forandret seg. Igjen. Ingen is. Ingen snø. Ingen trær. Bare lyngdekte åser, mose og lav så langt øye kan se. Tommy snakker om fisketurer på fjellet. Det er sol og vår i lufta. I 50 kilometer. Rett før Kirkenes, er det grå og kald vinter igjen. Det er nesten sjokkerende hvor fort utsikten forandrer seg i Finnmark.
Bjørnevatn
 |
| Dagbruddet i Bjørnevatn utenfor Kirkenes, der det utvinnes jernmalm. |
Utsiktene for Kirkenes ble dystre etter at den statseide gruva i Bjørnevatn stengte i 1997. Byen ble skapt som ei havn for gruva i 1897, og på hundre år hadde den skipet ut over 200 tonn med jernmalm.
I mange år prøvde man å få den gjenåpnet. Da gruvedriften startet igjen i 2009, privateid denne gangen, var derfor optimismen forsiktig. Omvisninger i gruva er populære blant journalister, skoleklasser, politikere. Mineralutvinning er en av regjeringens hovedsatsingsområder.
Det er vanskelig å gjengi dybden i et dagbrudd på bilder, eller beskrive omfanget av det med ord. Den malmholdige jorda der de utvinner jern, strekker seg foran meg som uendelige bølger av beksvart og grå masse. Jeg står på kongetribunen, en utsiktspost bygget i anledning kongebesøket, og ser utover det menneskeskapte fjellandskapet. Der nede ser enorme dumpere ut som små lekebiler.
De skal borre, grave og sprenge seg ned til 254 meter under havet akkurat her.
Gruva er imponerende ingeniørkunst, der man bruker stadig nye metoder for å lirke ut det berget skjuler. Gruva er arbeidsplasser, om enn ikke like mange som man håpet på. Gruva er muligheter: Årets gasellebedrift i Finnmark er Svein A. Hallonen AS fra Vardø som knuser gråberget i gruva og selger den til russiske gassfelt. Finnmark har for øvrig størst tetthet av gasellebedrifter i hele landet. Dette er vekstbedrift som dobler omsetninga si på fire år.
Gruva er konflikter
Tilbake i Karasjok motsatte Anne Louise Gaup seg gruvedrift med en tydelig stemme. Det tar fra reindrifta den viktigste ressursen det har - land. Reindrift er en ekstremt arealkrevende næring, som bruker 40 prosent av Norges landareal.
Men det er sjødeponeringen av gruveavfall som vekker de sterkeste reaksjonene blant mange, fra forskere på Havforskningsinstituttet til naturvernere. Nå ønsker man å åpne en kobbergruve i Repparfjorden, der store løsmasser planlegges dumpet i havet. Aslak Heika Hætta Bjørn, vokalist i punkbandet Ondt Blod og naturverner fra Svanvik, har aksjonert mot sjødeponi og imot gjenetableringen av gruva i Bjørnevatn.
– Deponiet i Bøkfjorden drepte hele fjorden. Det tok 15-20 år før livet kom tilbake. Når gruva kom tilbake, ble deponeringen gjenopptatt. Sjødeponi er bakstreversk og er ikke den best tilgjengelige teknologien. Når vi har aksjonert rundt i fylket, så opplever vi at folk ikke er imot gruvedrift. Sjødeponi, på sin side, oppleves som ganske perverst. Vi lever i 2014. Det må være mulig å utvikle et fylke uten å ødelegge naturen rundt seg, sier han.
Det ble nokså dårlig stemning da Natur og ungdom aksjonerte, minnes Aslak. Det er mange følelser knyttet til gruva i Bjørnevatn.
Det er mer enn bare industri – det er også historie og identitet: generasjoner av mennesker har hatt det som levebrød. I oktober 1944 ble gruva frigjort av de sovjetiske styrkene, og dermed den første plassen på norsk jord der det norske flagget vaiet. Da hadde dens tunneler gjemt 3500 mennesker i ti dager. Ti barn ble født der, i skjul for tyskerne.
Hadde jeg vært heldig med været kunne jeg sett Nikel herfra. Den russiske byen er knappe åtte kilometer unna norskegrensa, og nikkelverkene der spyr fortsatt ut store mengder med forurensning som ikke kjenner landegrenser.
I de årene gruva var stengt, fikk Kirkenes knyttet sterkere bånd til denne delen av sin identitet – gruvebyen ble en grenseby.
Den russiske koblinga
_web.jpg "Kokt kongekrabbe")
Samovarteateret i Kirkenes, har fått et nytt teaterhus, som kanskje er det koseligste teaterhuset jeg har vært på. Og i selve navnet er tett knyttet opp til den nye identiteten til Kirkenes. Stedet der ministrene kommer for å signere viktige avtaler. Der det skiltes på russisk. Teatersjef Bente S. Andersen er en av kvinnene bak Pikene på broen, et kulturtiltak som kom i kjølvannet av gruvenedleggelsen.
– Det begynte som et tiltak for integrering av asylsøkere til samfunnet. Samtidig som man hadde et ønske om kulturutveksling og kontakt med Russland. Jeg har sett flere eksempler på at der politikk og næringsliv stenger dørene, åpner kulturen dem. Pikene på broen førte til Barents Spektakel, en kunstfestival som tar opp aktuelle tema for regionen, forteller festivalforsker Kari Jæger.
Pikene på broen har etter hvert brukt samtidskunst for å fremme Kirkenes som en nordlig metropol. Dette har passet som hånd i hanske med Barentssekretariatets arbeid for økt politisk og økonomisk kontakt med Nordvest-Russland, supplerer Brynhild Granås.
Også reiselivet bruker den russiske koblinga i stor grad. Et av vintertilbudene er skuterkjøring så nært den russiske grensa at du kan spytte over. ( Men ikke gjør det. Det er skilt langs grensa som innstendig oppfordrer folk til ikke å drive på med provoserende handlinger.) Om sommeren derimot tar guide Sten Roger Seipæjærvi fra Kirkenes Snowhotel turistene ut på fjorden, for å fange og fortære beistet som russerne en gang i tiden satte ut i havet – kongekrabben.
Jeg vil våge en påstand: Den som ikke har kjørt i en åpen ribbåt i 30 knop, ut av Kirkenes havn på en hustrig maidag, har gått glipp av noe vesentlig i livet.
Dette er den nye turismen i Finnmark: hylende morsomme opplevelser i utkanten av Europa.
– Det beste som kunne ha skjedd med Sør-Varanger kommune var at gruva stengte. Da ble folk nødt til å tenke nytt. Vi som kom fra Bugøynes (en fiskeribygd, red.anm.) følte oss glemt så lenge gruva var åpen, forteller Sten Roger.
Vintersesongen rundes av i april, sommersesongen starter i mai. Vinteren har blitt den mest innbringende sesongen for operatørene i Sør-Varanger. Ting har forandret seg siden jeg en gang i tiden jobbet i turistinformasjonen i Lakselv.Da var vinteren en absolutt dødtid og sommeren var preget av tyske bussturister som kjeklet fordi de ikke fikk bruke finske mynter i Norge. Nå er vinterturismen så i vinden, at har ført til igangsettelse av et eget stort forskningsprosjekt ved UiT.
Reiselivet blomstrer, men det møter utfordringer.
– De aller fleste reiselivsbedriftene i Finnmark er ytterst små og flere av dem ønsker heller ikke å bli store. Det vi trenger er like gjerne flere virksomheter, bedre samarbeid og ikke minst bedre infrastruktur. Reiselivsaktører er avhengige av at hele samfunnet rundt dem løfter i lag, at brøytebilen kjører, at kaféen er åpen om kvelden, sier Granås.
– Dessverre er reiselivssatsing ofte et apropos for myndighetene. Da vi gjorde våre undersøkelser i Kirkenes, så trodde vi at vi ville møte et postindustrielt samfunn. Men folk har fortsatt stor tro på industrien der. Industrialiseringa står fortsatt sterkt som hovedsatsing for politikerne. Industrien oppfattes som noe hardt og konkret, mens reiselivet er mykt og fint og kulturelt. Politikere har uavklarte forventninger til hva reiselivsnæringa kan gi av inntekt og arbeidsplasser.
Et ensomt tre
 |
| Gatekunstneren Pøbel har utsmykket kaia i Vardø. |
8. mai forlater vi Kirkenes, og både jeg og Tommy kjenner på sjøsyken når vi står på broa om bord i Hurtigruten. Vi skal rett over fjorden og vi lar bilen ta en pause på bildekket av MS Vesterålen.
Jeg husker bare én fortelling om Vardø fra min tid som finnmarking.
Det var fortellinga om det ene stakkars treet som vokser der. Det måtte pakkes inn hver vinter for å overleve i den eneste norske byen med arktisk klima. Så jeg må helt ærlig innrømme at jeg trodde at Vardø ville bli deprimerende.
Ikke minst fordi byen i 44 år har hatt en jevn og god fraflytningsstrøm. Kollaps i fiskeindustrien og nedbygging av offentlige virksomheter førte til at byens befolkning ble halvert i denne perioden. Bebyggelsen bærer sterkt preg av det.
Mine forventninger var heldigvis grunnløse: Vardø sjarmerer fra første blikk. Flokkevis av barn sykler uforstyrret mellom husene som står tett, måsen gjør sitt for at det aldri er stille, ungdomsskoleelever driver dank på kaia, det er kveldssol og hvite fiskebåter glir inn i havna.
Men byen er også litt var for de fortellinger som blir fortalt om den. Gamle menn ser litt mistenksomt på oss og vil ikke at Tommy tar bilder av dem. «Ta nu heller bilde av de karene der nede» sier de og peker på kaia. «De som driver og jobber. Vi vil ikke at folk skal se på oss gamlinger i finstasen og tro at vi alle lever godt på trygd her i Vardø.»
For noen år siden var jeg i Salem – amerikanernes heksehovedstad. På 1600-tallet ble 20-talls mennesker dømt for trolldom der og drept. Nå er heksene en industri som gjør at byen mangedobler folketallet i en hel måned før Halloween. Alt fra spøkelsesturer til tarotkort florerer i bybildet. Hekser er en pengemaskin i Salem.
Vardø har også denne historien, og den er betydelig mer smakfullt forvaltet. Heksemonumentet er en fryktelig påminnelse om hvilket djevelskap som egentlig kan ligge i menneskesinnet.
I tillegg har Vardø en noe mer ukjent historie: Ekte sjørøvere har herjet her og tatt godt for seg av skipene som fraktet all slags gods fra Russland til verden via Kvitsjøen. I 1615 ble det utkjempet et svært sjøslag her, der sjørøverne ble stoppet og fanget. 55 sjørøvere ble kastet over bord, mens 24 mann ble skutt på stedet.
Sjørøverkapteinen selv, Jan Mandaus, ble tatt med til København og hengt der til stor begeistring fra tilskuerne.
Så hvorfor er ikke Vardø heksebyen eller piratbyen eller begge? Ville ikke det gjort det lettere å selge, revitalisert den med en identitet som var lett å markedsføre?
– Kommunikasjonsrådgivere kommer ofte ut i kommuner og skal drive på med stedsbranding. (merkevarebygging, red.anm.) De prøver å konservere én identitet for et sted for å kunne selge det bedre. Alta har man brandet som nordlysbyen. Men det får konsekvenser når man skal navngi et sted på den måten, og det er ikke alltid vellykket. I det man setter alt inn på å dyrke en entydig profil, risikerer man at andre økonomiske muligheter stedet byr på havner i skyggen. Man risikerer også at innbyggere kjenner seg fremmede – det er et mylder av forståelser blant folk av hva et sted er eller bør bli. Folk føler sterkt for sine hjemplasser. Man skal være forsiktig med å ta lett på det, sier Brynhild Granås.
Pøbel
I Vardø venter man på industrien, på arbeidsplasser, infrastruktur og utvikling som har blitt Hammerfest til del etter etableringa av Snøhvit. Selv om også Vardø opplever at den verste fraflytninga er over, så er det ikke bare enkelt å snu strømmen og få folk til å bli.
Det er mange grunner til at folk flytter til Finnmark, forteller Mai Camilla Munkejord. Jobb, kjærlighet, drømmen om å bo i et eksotisk landskap, er noen av grunnene hennes informanter oppga umiddelbart. Men hva som skaper bolyst er noe annet. Mennesker forventer en del fleksibilitet i livene sine i dag. Mange bor flere steder, og vil gjerne ha friheten til å reise mye. Samtidig vil de ha sosiale møteplasser, fritidsopplegg for barna, kultur og festivaler.
Vardø har en FrP-ordfører som ivrig venter på oljedrømmen. Men samtidig ønsket han gatekunstneren Pøbel velkommen til å arrangere kunstfestivalen Komafest i 2012, der noen av verdens ypperste gatekunstnere dekte byen i graffiti. Pøbel er uten tvil sterkt kritisk til oljenæringens innblanding i fiskefatet. Nå er Vardø dekt av gatekunst som viser litt av stedets trass og dobbelthet.
Foreløpig er det turismen, kulturlivet og festivalene som bringer velfortjent positivitet til Vardø. Det er en del av det Kari Jæger kaller for festivaliseringen av Finnmark - der den ene festivalen trekker den andre med seg, utvikler kompetanse og skaper ringvirkninger. Snøballkrigen, Pomor-festivalen, Varanger Kite Festival, Komafest.
– Det er rundt 56 festivaler i Finnmark. Over 50 prosent av disse har kommet til etter år 2000. Dette er en trend i Europa som Finnmark også følger. Festivaler er moderne sosiale møteplasser. De gjenspeiler det vi mennesker til enhver tid er opptatt av, sier Jæger.
– Varanger Kite festival trekker mange internasjonale deltagere som beskriver stedet som et paradis. Det er et globalt fellesskap som gjør noe med identiteten til stedet. Slike festivaler holder på kultursterke, kreative folk, gir stedet mer puls. Det er kanskje ikke det som får folk til å flytte til stedet, men det er det som får folk til å ville bli.
Oljetønnen i enden av regnbuen
 |
| Fuglefjellet på Ekkerøy. |
I en landsdel full av eksepsjonelt spennende natur, er strekninga mellom Vardø og Vadsø spektakulær. E75 dukker opp av tunnelen over Bussesundet og på 2892 meter har jeg og Tommy kjørt fra lukta av tørr lyng til påskefjell med sol og snø. Vi kjørte forbi den relativt lite truende fjelltoppen Domen, der folk en gang i tiden trodde at Satan holdt hoff med sine hekser; forbi avkjøringen til Hamningberg der det går rykter om en skjult piratskatt; forbi Kiberg der mange deltok som partisaner på sovjetisk side under krigen, for så å oppleve seg stemoderlig behandlet av norske myndigheter i løpet av den kalde krigen.
Til slutt stopper jeg bilen på Ekkerøy, der vi finner losji i et lite okergult bedehus som nå huser turister som lar seg fascinere av det rike fuglelivet i området. "Jeg er bortreist på et kurs, men dere finner nøkkelen i badstua bak bedehuset. Ha et flott opphold.", skrev innehaversken i en melding og med full tillit overlot hun denne perlen av et hus til oss.
Og det er her jeg vil forlate deg kjære leser. I roen og varmen fra midnattssola på Ekkerøy. I skrålet fra krykkja som legger sine egg på en fjellvegg der ute mot havet. Sittende på en strand med tusen ufortalte historier om Finnmark. Og et bilde fra Vardø fastbrent på netthinnen min: På en avflasset vegg til et forlatt og forfalt hus, har noen malt en oljetønne i enden av regnbuen.
