|
Curt Rice og Marit Westergård, CASTL.
Det er først når vi voksne forsøker å lære et fremmedspråk at vi forstår hvilken utfordring et barn møter når det begynner å lære morsmålet sitt. Det synes å være mye enklere for barn å lære språk enn det er for voksne. Hva er grunnen til at de mestrer kompliserte strukturer allerede i tre-fireårsalderen, mens de ennå ikke kan knytte skoene sine selv?
Tenk at du plutselig befinner deg i et nytt land. Forestill deg at en kanin hopper forbi og noen sier gavagai! Betyr det ‘kanin’? Betyr det ‘middag’? Eller har ordet ingenting med kaninen å gjøre og timingen var bare tilfeldig?
Språkets grenser
Å finne ut hva ord betyr er bare en av utfordringene barnet møter. Det lander i et miljø med masse lyd og støy. Først må barnet oppdage at noen av disse lydene kommuniserer noe, formidler et språk. Så må det identifisere hvilke lyder som har med dette språket å gjøre.
Deretter må barnet finne ut at denne lydstrømmen kan deles opp i ord. Hvor slutter et ord? Hvor starter et annet? Dette er heller ingen lett oppgave fordi vi normalt ikke snakker med pauser mellom ordene. Igjen kan vi voksne forestille oss situasjonen der vi plutselig er omgitt kun av et fremmed språk, for eksempel kinesisk: å skjelne ordgrenser i et språk vi ikke forstår virker nærmest komplett umulig.
Tenk på hvordan franskmenn sier ‘en venn’. Det heter un ami, men ut ifra måten det uttales
på kunne det like gjerne være u-nami. Hvordan skal barnet finne den riktige ordgrensen?
Usikkerhet om ordgrenser kan faktisk føre til varige endringer i språk. Dette ser vi med det engelske ordet for forkle: apron. Før het det napron. Men så ble altså a napron misoppfattet
som an apron.
Komte og gådde
Vi har nok også alle hørt norske barn si komte og gådde, akkurat som engelske barn sier comed og goed (i stedet for came og went). Siden voksne ikke snakker på denne måten, er dette noe som barn ikke har fra miljøet.
Som regel finner de den riktige formen etterhvert, men når de ikke gjør det får vi en språkendring. For eksempel het flertall av cow i eldre engelsk kine, og ikke cows som i dag. Likeledes har formen kuer i stedet for kyr etter hvert fått innpass i norsk.
Når barn danner nye ord som disse, viser det at de ikke bare kopierer det de hører, men analyserer språket rundt seg. Og dette gjelder ikke minst når man skal lære å sette ord sammen til setninger.
Barn begynner å kombinere ord i toordsytringer rundt 18 måneders alder. Og allerede på dette stadiet har de oppdaget noe viktig om ordstillingen i det språket som omgir dem. Engelske barn sier nemlig 'drink milk', med objektet etter verbet, mens tyske barn sier 'Milch
trinken', med objektet foran – akkurat som i det voksne språket.
Igjen kunne man naturligvis anta at barn bare imiterer det de hører. Men da har vi
ingen forklaring på de tilfellene der dette ikke skjer. En typisk feil for engelske barn er at de sier 'why you can’t come' (i stedet for 'why can’t you come') mens norske barn ofte sier 'han liker ikke det' (i stedet for 'han liker det ikke').
Barn og dialekter
Til slutt vil vi vise til artikkelen om dialekter i forrige nummer av Labyrint. Der så vi at spørsmål og utrop i tromsødialekten skiller seg fra hverandre kun ved hjelp av ordstilling: 'Kor stor e du?' er et spørsmål, mens 'Kor stor du e!' er et utrop. I tillegg har dialekten to forskjellige ordstillinger i spørsmål som innledes med ka, kor og kem, som 'Kor bor du?' og 'Kor du bor?'
Voksne som snakker tromsødialekt har neppe tenkt over at dette kunne være vanskelig å lære. Men det er jo slett ikke enkelt: i det første tilfellet har ordstillingen stor innflytelse på hva setningen betyr, i det andre tilfellet nærmest ingen.
Barn i Tromsø produserer imidlertid forskjellig ordstilling i spørsmål og utrop allerede før de er tre år. Begge ordstillingene i spørsmål med ka, kor og kem er også på plass i denne alderen.
|
