Bendiksen, samvær mellom..

Publikasjoner
Samvær mellom biologiske foreldre og barn etter en tvangsadopsjon



Av Lena Renate Lauritsen*



Innhold

1 Innledning.
2 Nærmere om problemstillingen
3 Grunnleggende hensyn og prinsipper barnevernloven bygger på.
4 Oversikt over barnevernloven § 4-20. 7
5 Hensyn som taler for en bestemmelse om samværsrett mellom biologiske foreldre og barnet etter en tvangsadopsjon.
5.1 Barnets beste
5.2 Hensynet til de biologiske foreldrene.
5.3 Hensynet til fosterforeldrene
6 Mothensyn
6.1 Adopsjonsinstituttet
6.2 Rettstekniske hensyn
6.3 Prosessøkonomiske hensyn.
6.4 Hensynet til barnet
6.5 Hensynet til de biologiske foreldrene.
7 Avsluttende vurdering.

Henvisninger

Litteratur

Offentlige dokumenter

Høyesterettsavgjørelser





1 Innledning
Det mest inngripende vedtak som kan treffes etter barnevernloven, er samtykke til adopsjon etter lovens § 4-20 andre ledd. Dersom fylkesnemnda gir slikt samtykke, kan fylkesmannen treffe vedtak om adopsjon av barnet etter reglene i adopsjonsloven. Dette kalles ofte «tvangsadopsjon». Alle rettslige bånd mellom de biologiske foreldrene og barnet vil da være brutt, og det eneste de biologiske foreldrene kan ha igjen av tilknytning til barnet, er adoptivforeldrenes eventuelle lovnader om fortsatt kontakt. Hensikten med denne artikkelen er å reise og belyse spørsmålet om hvorvidt det bør være adgang til å fastsette samværsrett mellom barnet og de biologiske foreldrene også etter at slikt adopsjonssamtykke er gitt. Spørsmålet knytter seg ikke til en hovedregel om samværsrett ved adopsjon, men til en unntaksregel, i de særlige tilfellene hvor både adopsjon og samvær med biologiske foreldre er til barnets beste. Drøftelsen knytter seg i det følgende bare til de tilfellene hvor man etter en konkret vurdering har funnet at samvær og kontakt med biologiske foreldre er et gode for barnet, og samtidig at en adopsjon vil være bra for barnet. Det er kun i disse tilfellene at denne problemstillingen vil være reell, og kun i disse tilfellene en eventuell lovendring vil ha betydning. Den prinsipielle diskusjonen av hvorvidt og i hvilken grad samvær med biologiske foreldre er nødvendig og bra for barn, og drøftelsen av hvorvidt det er bra for et fosterbarn å bli adoptert, vil jeg ikke gå nærmere inn på. I det følgende legges det til grunn at både samvær og adopsjon kan være bra for barn under barnevernets omsorg.



2 Nærmere om problemstillingen
Problemstillingen er ikke ny. I avgjørelser fra Høyesterett har det flere ganger kommet henstillinger om at dette spørsmålet bør vurderes. I avgjørelsen inntatt i Rt 1997 s 534 uttalte førstvoterende bl a:



«... [L]ovgiver [bør] etter min mening ... vurdere om det bør åpnes for en rett til samvær mellom biologiske foreldre også etter en adopsjon. Dette ville medføre at fordelene for barnet ved en adopsjon ikke måtte avveies mot fordelene ved fortsatt rett til samvær med biologiske foreldre.» (Rt 1997 s 534 på s 540.)



Også i avgjørelsene i Rt 1990 s 1274 fremkom en henstilling til lovgiver om å vurdere muligheten for at adoptivbarn skal kunne ha samvær med sine biologiske foreldre.

Problemstillingen er også reist i juridisk teori et par ganger. Haugli 1998 (s 389--390) synes positiv til en slik samværsrett -- ikke som en alminnelig rett, men som en mulighet rent unntaksvis hvor det fremtrer som den beste løsningen. I alle fall mener Haugli at problemstillingen bør utredes nærmere. Gording Stang 1995 (s 114--116) tar også opp dette spørsmålet. Hun omtaler dette som «åpen adopsjon med samværsrett», og synes positiv til ideen. Kjønstad 1999 har imidlertid uttalt seg kritisk til denne tanken om samværsrett etter en adopsjon. Problemstillingen nevnes dessuten i Befring-utvalgets innstilling om barnevernet (NOU 2000: 12). Her heter det blant annet:



«[Man bør stille spørsmål om] adopsjoner bare kan være lukket, i den forstand at en avskjærer all forbindelse mellom foreldre og barn (slik det i dag er ved adopsjoner), eller om det også bør være mulighet for å gjennomføre åpne adopsjoner, der barn og foreldre kan ha kontakt og treffes også etter adopsjonen.» (NOU 2000: 12 s 152.)



Foranledningen til at jeg nå tar opp denne problemstillingen er at jeg i forbindelse med et forskningsprosjekt om barnevernloven § 4-20 gjennomgår alle fylkesnemndenes avgjørelser knyttet til denne paragraf for årene 1994 og 1998.[1] I mange av sakene har jeg sett at fylkesnemnda må gjøre et valg mellom om barnet skal adopteres bort eller om det skal ha kontakt med sine biologiske foreldre. Begge disse mulighetene, adopsjon og kontakt med biologiske foreldre, kan i konkrete tilfeller være til barnets beste, og det må da kunne hevdes at det vil være den beste løsning om begge disse hensyn kunne ivaretas samtidig.

I tillegg til at det ofte er her valget står, viser fylkesnemndas avgjørelser at det legges stor vekt på fosterforeldrenes eventuelle lovnader om kontakt mellom barnet og de biologiske foreldre etter en adopsjon. Lovnadene synes å bli vektlagt i vurderingen av om en adopsjon skal skje i de tilfellene der fylkesnemnda finner at det er ønskelig med både adopsjon og fortsatt kontakt med de biologiske foreldrene. Formålet med artikkelen blir dermed å se om det er mulig å ivareta hensynet til barnets beste på en slik måte at en slipper å velge mellom adopsjon og samvær der begge deler er ønskelig, og slik at en slipper å vektlegge lovnader som barnet ikke har noen garanti for at vil bli fulgt.[2]



3 Grunnleggende hensyn og prinsipper barnevernloven bygger på
Barnevernloven bygger på en del grunnleggende prinsipper eller hensyn. Disse har stor betydning både i forhold til forståelsen av loven, og praktiseringen av den. Jeg skal i det følgende gå nokså kort inn på disse hovedprinsippene. Dette fordi det kan være nødvendig bakgrunnsstoff for den videre fremstillingen, og fordi en eventuell samværsrett etter en adopsjon må vurderes opp mot disse prinsippene.

Hensynet til barnets beste er det overordnede prinsipp for barnevernloven. Dette fremgår blant annet av barnevernloven § 4-1, som fastslår at hensynet til barnets beste skal være det avgjørende når det skal treffes tiltak for et barn. Barnets beste er ikke et selvstendig avgjørende vilkår, men det gir anvisning på hva som skal være avgjørende for skjønnsutøvelsen når lovens øvrige vilkår er til stede.[3]

En rekke forskjellige momenter kan komme inn i vurderingen av barnets beste, og vurderingen vil være forskjellig fra sak til sak. Det er således det konkrete barns beste som skal være avgjørende. Loven og forarbeidene gir noen føringer for momenter som skal inngå i vurderingen av barnets beste. I barnevernloven § 4-1 annet punktum, fremheves det at hensynet til stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen er momenter som skal inngå i vurderingen av barnets beste. I forarbeidene til loven fremheves det videre at barnets beste skal bero på barnets behov, ikke barnets symptomer og atferd.[4] I tillegg viser forarbeidene til at denne lovfestingen er med på å understreke betydningen av kontakt med de biologiske foreldrene, fremheve vekten av barnets egne ønsker, og fremheve at også de negative konsekvensene av en flytting skal vurderes.[5]

Et annet viktig prinsipp i barnevernloven er det biologiske prinsipp. Prinsippet bygger på at man anser det som verdifullt å vokse opp hos sine biologiske foreldre, og om det ikke er mulig, å ha samvær og kontakt med dem. Dette skyldes at man i vårt samfunn ser på det å vokse opp/være sammen med sine biologiske foreldre som verdifullt i seg selv.[6] Prinsippet er ikke uttrykkelig lovfestet i en paragraf, men det kommer likevel tydelig fram både i loven og i forarbeidene. Barnevernlovens system med at hjelpetiltak skal forsøkes i hjemmet først, og lovens strenge vilkår for å frata de biologiske foreldrene den daglige omsorgen, støtter opp om dette prinsippet. Likeledes viser § 4-19 første ledd at selv om et barn ikke bor sammen med sine biologiske foreldre, så er likevel utgangspunktet at det skal være samvær mellom dem.

Nevnes må også det mildeste inngreps prinsipp. Dette følger klart av barnevernlovens oppbygning, ved at en ikke skal iverksette mer inngripende tiltak enn nødvendig, og at en først skal forsøke med hjelpetiltak i hjemmet. Mer konkret fremgår prinsippet i barnevernloven § 4-12 andre ledd. Likeledes følges prinsippet opp ved strenge vilkår for de mer inngripende tiltak. Prinsippet kan sies å grunne i rettssikkerhets hensyn, både for barnet og for de biologiske foreldrene.



4 Oversikt over barnevernloven § 4-20
Vilkårene for at fylkesnemnda kan gi samtykke til adopsjon i de biologiske foreldrenes sted, er todelte, jf barnevernloven § 4-20 andre og tredje ledd. For det første må foreldreansvaret være fratatt de biologiske foreldrene, og for det andre må tre konkrete vilkår være oppfylt.[7]

Foreldreansvaret kan fratas etter reglene i barnevernloven § 4-20 første ledd. Det stilles her ingen andre vilkår enn at omsorgen for barnet må være fratatt de biologiske foreldrene. Fratakelse av foreldreansvaret skjer i all hovedsak for å bane veien for en adopsjon,[8] og det vil derfor være vilkårene for adopsjon som er avgjørende også for om foreldreansvaret fratas. Dermed sitter en igjen med tre konkrete vilkår for at samtykke til adopsjon kan gis.

For det første må det etter barnevernloven § 4-20 tredje ledd bokstav a være sannsynlig at barnets biologiske foreldre varig ikke kan gi barnet forsvarlig omsorg -- eventuelt må barnet ha fått slik tilknytning til mennesker og miljø at en flytting kan medføre alvorlige problemer. Poenget er i begge tilfeller at det må være sannsynlig at omsorgsovertakelsen blir varig. Rettspraksis og fylkesnemndenes avgjørelser viser at dette vilkåret nokså sjelden byr på tvil. En viss usikkerhet ligger det selvfølgelig i den fremtidsvurdering som må foretas, men i de aller fleste tilfellene hvor det reises spørsmål om adopsjonssamtykke etter barnevernloven § 4-20, er det klart at omsorgsovertakelsen vil være varig.

Ut fra barnevernloven § 4-20 tredje ledd bokstav c kreves det at adoptivsøkerne har vært fosterforeldre for barnet og dermed har vist seg skikket til å oppdra det som sitt eget. Heller ikke dette spørsmålet byr særlig ofte på tvil, da fosterhjemsforholdet i de fleste tilfellene har vart nokså lenge før spørsmål om adopsjon kommer opp. Det er i forarbeidene ikke fastslått noen absolutt regel for hvor lenge fosterhjemsforholdet må ha vart. I utgangspunktet var det foreslått at denne regelen bare skulle gjelde barn over ett år, men dette møtte kritikk i høringsrunden.[9] Vilkåret om at adoptivsøkerne har vært fosterforeldre for barnet gjelder derfor uansett alder, og forarbeidene viser til at det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle hvor lenge fosterhjemsforholdet må ha vart.

Vilkåret som stort sett reiser tvil er knyttet til vurderingen av barnets beste. Ut fra barnevernloven § 4-20 tredje ledd bokstav b skal samtykke til adopsjon bare gis dersom dette vil være til barnets beste. Også det generelle utgangspunkt, fastsatt i barnevernloven § 4-1, om at hensynet til barnets beste skal tillegges avgjørende vekt, gjelder her. En kan da spørre om kravet i § 4-20 tredje ledd bokstav b medfører noen reell forskjell fra de øvrige tiltakene i barnevernloven kapittel 4. Skal barnets beste ha større og mer avgjørende vekt ved spørsmål om samtykke til adopsjon, enn ved andre tiltak hvor dette hensynet ikke er nevn? konkret i bestemmelsen? I lovens forarbeider fremgår det at begrunnelsen for å innta dette kravet direkte i barnevernloven § 4-20, er at bestemmelsen gjelder et svært drastisk tiltak.[10] Forarbeidene presiserer kravet slik at samtykke til adopsjon bare kan gis «der det etter en samlet vurdering av det enkelte barns behov, vil være klart bedre for barnet å bli adoptert enn å vokse opp som fosterbarn».[11] Denne presiseringen viser at det konkrete kravet om barnets beste i barnevernloven § 4-20, tredje ledd bokstav b, innebærer en reell forskjell fra de øvrige tiltak i barnevernloven kapittel 4. Etter den generelle regelen i § 4-1 om at barnets beste skal tillegges avgjørende vekt, er det ikke noe krav om noen klar interesseovervekt i favør av barnet. Dette må det imidlertid sies å være etter § 4-20, når forarbeidene fastslår at det må være «klart bedre for barnet å bli adoptert». At det kreves en slik interesseovervekt fremgår også av rettspraksis. Høyesterett har flere ganger fremhevet at adopsjon mot foreldrenes vilje er et inngripende vedtak som krever sterke grunner, og at det dermed ikke er nok at adopsjon bare fremstår som den beste løsningen. I Rt 1990 s 1274 ble det for eksempel uttalt at for å gi samtykke til adopsjon i foreldrenes sted, «…må sterke reelle grunner tale for en adopsjon. Det er ikke nok at dette etter en interesseavveining fremstår som den beste løsningen for barnet.»[12]

I avgjørelsen i Rt 1997 s 534 henvises det til disse tidligere avgjørelsene med hensyn til kravet om sterke grunner. Imidlertid fremstilles kravet her slik at adopsjonssamtykke ikke kan gis «… med mindre det med relativ stor sikkerhet kan sies at dette vil være best for barnet …» Slik kravet her er presisert, framstår det som et krav om sannsynlighetsovervekt for at adopsjon er til barnets beste, ikke slik det framstår i de øvrige avgjørelsene som et krav om klar interesseovervekt for at adopsjon er barnets beste. Hvorvidt det er ment at denne språkbruken skal medføre en reell endring fra de tidligere avgjørelsene synes noe usikkert, særlig på grunn av henvisningen i Rt 1997 s 534 til de tidligere avgjørelsenes presisering av «sterke grunner». Uansett faller det utenfor denne artikkelen å gå nærmere inn på dette.

Ut over presiseringen av interesseovervekt og/eller sannsynlighetsovervekt kan det neppe være noen forskjell på barnevernloven § 4-20 og de andre bestemmelsene i kapittel 4 vedrørende kravet til barnets beste. Momentene som inngår vil være de samme, og hensynet skal i henhold til § 4-1 tillegges avgjørende vekt.

Dersom disse vilkårene er til stede, kan fylkesnemnda gi samtykke til adopsjon i foreldrenes sted. Inntil adopsjonen finner sted, vil fylkesnemnda oppnevne en verge etter barnevernloven § 4-20 første ledd siste punktum. Følgene av at barnet blir adoptert av sine fosterforeldre framgår av adopsjonsloven. I henhold til denne lovens § 13 får barnet nå samme forhold til sine adoptivforeldre som om barnet var deres egenfødte barn, samtidig som barnets rettsforhold til den opprinnelige slekten faller bort. Alle rettslige bånd mellom barnet og de biologiske foreldrene blir således brutt. Verken barnet eller de biologiske foreldrene har etter adopsjonen noe rettskrav på kontakt eller samvær med hverandre. Om slik kontakt skal finne sted, vil ene og alene bero på hva adoptivforeldrene ønsker. Adopsjonen medfører også at fosterhjemsforholdet opphører, og dermed også den økonomiske og/eller praktiske bistanden barnevernsmyndighetene har bidratt med.



5 Hensyn som taler for en bestemmelse om samværsrett mellom biologiske foreldre og barnet etter en tvangsadopsjon
5.1 Barnets beste
Barnets beste skal være avgjørende for om fylkesnemnda skal gi samtykke til adopsjon etter barnevernloven § 4-20 tredje ledd. Barnets beste er imidlertid en svært sammensatt vurdering, og ulike hensyn som taler for motsatte løsninger, kan hver for seg være til det beste for et konkret barn. Kollisjoner mellom ulike hensyn som hver for seg er til barnets beste, vil man ikke kunne unngå, siden denne vurderingen er så sammensatt og omfattende. En må da velge den løsning som samlet sett blir ansett som det beste for barnet, selv om enkelte hensyn da ikke kan ivaretas tilstrekkelig.

Når omsorgen for et barn er fratatt de biologiske foreldrene og barnet bor i et fosterhjem, er utgangspunktet etter barnevernloven § 4-19 første ledd at det skal være samvær mellom barnet og de biologiske foreldrene. Dette utgangspunktet kan begrunnes både ut fra det biologiske prinsippet og ut fra det mildeste inngreps prinsipp. I saker om samtykke til adopsjon etter barnevernloven § 4-20 tredje ledd er det som regel denne samværsretten, eller håpet om en fremtidig samværsrett, som skaper problemer. De biologiske foreldrene aksepterer ofte at de aldri vil kunne ha omsorgen for sitt barn, men de ønsker å opprettholde, eller å få, samvær og kontakt med sitt barn. Dette innebærer at vedtak etter barnevernloven § 4-20 tredje ledd svært ofte består i et valg. På den ene siden har man hensynet til kontinuitet i barnets omsorgssituasjon samt hensynet til trygghet og stabilitet for barnet, noe som taler for et adopsjonssamtykke, og på den andre siden har man hensynet til at barnet får ha fortsatt kontakt med sine biologiske foreldre, noe som taler mot et adopsjonssamtykke. Også når en gjennomgår Høyesteretts avgjørelser på dette området, ser en at det ofte er disse to mulighetene som står mot hverandre, og som det må gjøres et valg mellom. Et eksempel på dette er avgjørelsen i Rt 1994 s 1398.

Førstvoterende uttaler her direkte at det ikke er mulig samtidig å vareta hensynet til barnets behov for en trygg tilknytning til fosterforeldrene og hensynet til å opprettholde en kontakt mellom barnet og de biologiske foreldrene.[13] Sistnevnte hensyn måtte i denne saken vike for fordelene med en adopsjon. Kunnskapen om at en ofte må gjøre et valg mellom disse hensynene, gjør at en av hensyn til barnet bør forsøke å finne løsninger hvor begge disse viktige hensyn ivaretas. Barnevernloven åpner ikke for dette i dag. Enten må en gi samtykke til adopsjon, eller så må en bestemme at det skal være samvær mellom barnet og de biologiske foreldrene. I begge tilfeller mister barnet noe som man i utgangspunktet mente var til dets beste.

En lignende vurdering finnes i Rt 1997 s 534. Saken gjaldt to gutter på 9 og 11 år som hadde bodd i fosterhjem siden de var ett og tre år. Adopsjonssamtykke ble her ikke gitt. Førstvoterende begrunnet dette med at noen usikkerhetsfaktorer gjorde det vanskelig «med noen grad av sikkerhet å si at det er det beste for gutten å bli adoptert».[14] Usikkerhetsfaktorene var her i hovedsak hensynet til at gutten burde ha kontakt med sin mor, samt usikkerhet om fosterforeldrene ville opprettholde en slik kontakt etter en adopsjon. I denne avgjørelsen ser det ut til at hensynet til guttenes kontakt med mor ble ansett så viktig at adopsjonssamtykke ikke ble gitt, til tross for at det var klare hensyn som talte for at slikt samtykke skulle gis. Dersom en i dette tilfellet kunne gitt samtykke til adopsjon og samværsrett med mor, ville hensynet til guttenes beste bli bedre ivaretatt. Barna ville da oppnå fordelene med en adopsjon, samtidig som de fikk ha noe kontakt med sitt biologiske opphav. De grunnleggende hensyn barnevernloven bygger på, barnets beste, det biologiske prinsippet og det mildeste inngreps prinsipp, vil da bli bedre ivaretatt samtidig.

I tillegg til dette kan det anføres at hensynet til barnets rettssikkerhet taler for at det bør være mulig for fylkesnemnda og domstolene å fastsette at det skal være samvær også etter en adopsjon. Et vedtak om samtykke til adopsjon er et svært alvorlig og endelig vedtak, både for barnet og de øvrige impliserte. Alle rettslige bånd mellom barnet og de biologiske foreldrene blir brutt, og disse vil dermed ikke ha noen rett til kontakt med eller kunnskap om hverandre, i alle fall ikke før barnet fyller 18 år, jf adopsjonsloven § 12 andre ledd. Å frata et barn muligheten for kontakt med sine biologiske foreldre, er svært inngripende. Hensynet til barns rettssikkerhet tilsier derfor at dette ikke bør skje når man finner at kontakt med biologiske foreldre er ønskelig av hensyn til barnet. Likevel tyder fylkesnemndenes avgjørelser på at slike avgjørelser tidvis treffes. I flere saker blir det lagt vekt på adoptivsøkernes utsagn om at de også etter adopsjonen vil la barnet og de biologiske foreldrene ha kontakt og eventuelt samvær. Dette blir brukt som et argument for at adopsjon skal finne sted, da denne løsningen -- adopsjon i kombinasjon med lovnadene om kontakt med biologiske foreldre -- blir ansett som den beste løsningen for barnet. En slik praksis må ut fra min forståelse bygge på det syn at adopsjon kombinert med samvær med biologiske foreldre, i enkelte tilfeller er den beste løsningen for barnet. Med andre ord en bekreftelse på at adopsjon og samvær ikke nødvendigvis må være to motsetninger.

Imidlertid har verken barnet eller de biologiske foreldrene noen form for garanti for at slike lovnader om kontakt og samvær vil bli fulgt opp etter at adopsjonen har funnet sted. De har heller ingen mulighet til å klage om lovnadene ikke blir fulgt, og de har ingen utenforstående som kan hjelpe til med gjennomføringen av kontakten om dette skulle bli problematisk. Lovnadene tillegges altså vekt ved et meget alvorlig inngrep overfor barnet og de biologiske foreldrene, uten at disse gis noen form for sikkerhet for gjennomføringen. Når rettsvesenet først ser ut til å akseptere denne kombinasjonen som en god løsning, burde en av hensyn til barnets rettssikkerhet også sikre gjennomføringen av lovnadene. Dersom en i et konkret tilfelle mener at både adopsjon og samvær med biologiske foreldre er til barnets beste, bør en ha anledning til å treffe vedtak om dette. Alternativet slik loven er i dag er etter min mening å nekte samtykke til adopsjon for på denne måten å opprettholde kontakten mellom barnet og de biologiske foreldrene.

Også i avgjørelser fra Høyesterett ser en eksempler på at lovnader om samvær blir nevnt og vektlagt. I avgjørelsen inntatt i Rt 1994 s 1398 opprettholdt Høyesterett et vedtak om å frata foreldreansvaret med tanke på adopsjon. Konflikten mellom fordelene ved en adopsjon og hensynet til fortsatt kontakt med biologiske foreldre ble her fremhevet. Avslutningsvis fremgår det at Høyesterett finner grunn til å nevne at fosterforeldrene har en positiv holdning til, og har sagt seg villig til, å opprettholde noe kontakt mellom barnet og de biologiske foreldrene. I hvilken grad dette hadde betydning for avgjørelsen, er det imidlertid vanskelig å si noe om. Likeledes fremheves det i Rt 1991 s 557 at Høyesterett legger til grunn at det også etter adopsjonen vil være mulig for biologisk mor å opprettholde kontakten med sitt barn, noe som også var anbefalt av de sakkyndige.

I Rt 1997 s 534 finner en et eksempel der det er dissens om samtykke til adopsjon skal gis, og dissensen ser ut til å bunne i ulik oppfatning av om samvær med biologiske foreldre vil bli opprettholdt etter en adopsjon. Flertallet på tre dommere kom her til at adoptivsamtykke ikke burde gis, særlig av hensyn til å sikre barnas kontakt med biologisk mor. Mindretallet på to dommere mente imidlertid at samtykke til adopsjon burde gis. Disse var enige i at samvær med biologisk mor var verdifullt for barna, med de tvilte ikke på at adoptivsøkerne ville opprettholde denne kontakten. Av hensyn til barnas fordeler av en adopsjon mente de derfor at samtykke burde gis.

Her ser en altså at alle dommerne var enige om at adopsjon og samvær nok var det beste resultatet, men at de kom til ulike løsninger, da mindretallet ville vektlegge adoptivsøkernes lovnader om fortsatt kontakt. En slik løsning ville etter min mening ikke ivaretatt hensynet til barnas rettssikkerhet tilstrekkelig. Dissensen viser også hvor usikre slike lovnader om fremtidig samvær er.



5.2 Hensynet til de biologiske foreldrene
Selv om barnevernloven § 4-1 fastslår at det skal legges avgjørende vekt på hensynet til barnets beste, medfører ikke dette at det ikke kan og skal tas hensyn til de biologiske foreldrene. Hensynet til barnets beste og hensynet til de biologiske foreldrene trenger ikke å være motsetninger, hensynene kan også være sammenfallende. I de grunnleggende prinsippene barnevernloven bygger på, eksempelvis det biologiske prinsipp og mildeste inngreps prinsipp, kan en si at hensynet til de biologiske foreldrene er innbakt. Skulle det derimot bli konflikt mellom hensynet til barnets beste og hensynet til de biologiske foreldrene, følger det av barnevernloven § 4-1 at barnets beste går foran. Uten konflikt er det selvfølgelig det beste at flest mulig hensyn ivaretas best mulig.

Et vedtak om samtykke til adopsjon etter barnevernloven § 4-20 tredje ledd er et svært alvorlig inngrep overfor de biologiske foreldrene. De fratas enhver rettighet og forpliktelse overfor barnet sitt. Vedtakets alvorlige karakter og inngripende virkning overfor de biologiske foreldrene tilsier at en i størst mulig grad bør forsøke å ivareta også deres interesser. Overfor foreldrene ville det bli et mindre inngripende vedtak dersom de fikk rett til å opprettholde kontakt med barnet selv om samtykke til adopsjon ble gitt. En slik løsning ville være i samsvar med det mildeste inngreps prinsipp. Likeledes ville en slik løsning samsvare godt med det biologiske prinsipp. Riktignok får ikke barnet vokse opp hos sine biologiske foreldre, men det får i hvert fall ha kontakt med dem.

Som nevnt ovenfor er det i svært mange saker hvor det er spørsmål om samtykke til adopsjon etter barnevernloven § 4-20, åpenbart for foreldrene at de aldri vil kunne få omsorgen for barnet tilbakeført. Motstanden mot adopsjon knytter seg som regel til det å bli fratatt all rett til kontakt og samvær med sitt barn.[15] Dersom en åpnet for muligheten å kunne gi samvær etter en adopsjon, ville dette kunne minske motstanden mot adopsjon noe. De biologiske foreldrene ville få større interesse i å kjempe for samvær og kontakt, istedenfor i å kjempe mot adopsjonen som sådan. Dette ville også gi foreldrene en mulighet til å godta og gi uttrykk for at det beste for barnet er å bli adoptert av fosterforeldrene, uten at de dermed samtidig frasier seg all rett til å ha noe kontakt med barnet.

Ovenfor har jeg argumentert med at det er uheldig overfor barnet å vektlegge adoptivsøkernes lovnader om samvær. Likeledes mener jeg at dette er uheldig overfor de biologiske foreldrene. Heller ikke disse har noen garanti for at slikt samvær vil finne sted, og ingen rett til å klage om det ikke skjer. Verken av hensyn til barnet eller av hensyn til de biologiske foreldrene kan det ikke være riktig å vektlegge slike lovnader, dersom en finner at samvær er viktig og bra for barnet.



5.3 Hensynet til fosterforeldrene
Også for fosterforeldrene kan det ha fordeler at det åpnes for en mulighet til adopsjon med samværsrett. I saker om adopsjon vil det ofte være avgjørende for utfallet om en finner at barnet bør opprettholde noe kontakt med sine biologiske foreldre. Dersom en finner at slik kontakt bør opprettholdes, selv i beskjeden utstrekning, vil det kunne være nok til å hindre en adopsjon. Når det likevel er meningen at barnet skal vokse opp hos fosterforeldrene og bare ha en begrenset kontakt med sine foreldre, vil muligheten for adopsjon med samværsrett gjøre at fosterforeldrene og barnet både kan få fordelen av tryggheten ved en adopsjon, og av å opprettholde noe kontakt med biologiske foreldre.

At fosterforeldrene får adoptere barnet, kan også bidra til å gjøre den etterfølgende kontakten og samværet med de biologiske foreldrene mindre konfliktfylt. Konkurransesituasjonen mellom adoptivforeldrene og de biologiske foreldrene vil være borte, siden de rettslige forholdene til barnet er avgjort. Adoptivforeldrene vil slippe frykt for nye tvister om omsorgssituasjonen og ansvarsforholdene til barnet. I tillegg vil muligheten for å pålegge samvær etter en adopsjon gjøre at barnet og adoptivforeldrenes forhold til barneverntjenesten ikke vil være avsluttet selv om barnet er adoptert. Normalt ville en adopsjon medføre at barneverntjenestens rolle i forhold til barnet var over. Dersom det fortsatt skal være samvær etter en adopsjon, vil dette ikke være tilfelle. Det vil da være naturlig at det er barneverntjenesten som skal yte bistand både til barnet, adoptivforeldrene og de biologiske foreldrene i en slik situasjon, og det vil også være barneverntjenesten som skal bistå ved eventuelle konflikter og klager over samværsretten. Dersom adoptivforeldrene uansett er innstilt på å la barnet og de biologiske foreldrene opprettholde kontakten, kan det også for adoptivforeldrene være hensiktsmessig at det er en utenforstående tredjepart som har «ansvaret» for kontakten, dvs som kan bistå både med gjennomføringen og med eventuelle problemer som måtte oppstå. I en konfliktsituasjon kan det være særlig betryggende å ha en utenforstående å støtte seg til og hente hjelp fra.

Generelt kan det også hevdes at det som er det beste for barnet, også vil være bra for fosterforeldrene/adoptivforeldrene. Dersom samvær med biologiske foreldre er bra for barnet, vil dette indirekte også kunne være bra for forholdene i fosterhjemmet/adoptivhjemmet, og dermed også for foreldrene der.



6 Mothensyn
6.1 Adopsjonsinstituttet
En viktig innvending mot forslaget om samværsrett etter en adopsjon, er at dette vil medføre en «uthuling» av adopsjonsinstituttet.[16] Adopsjon er ment å være en endelig og varig rettslig tilknytning mellom barnet og adoptivforeldrene, og et like endelig brudd mellom barnet og de biologiske foreldrene. Dersom en kan fastsette en samværsrett mellom barnet og de biologiske foreldrene etter en adopsjon, vil det gjøre relativt store innhugg i instituttet. En slik adopsjon ville få en noe annen karakter enn hva adopsjon i dag har. I adopsjonsloven 2. april 1917var det ulike bestemmelser som gjorde at adopsjonen ikke innebar et like endelig og varig brudd mellom biologiske foreldre og barnet, som adopsjonen medfører etter dagens lov. Dette ble det imidlertid endret på ved vedtakelsen av den gjeldende loven, og en kan si at dette innebærer det bevisste valg at en adopsjon skal være et fullstendig og varig brudd med ens biologiske familie. En samværsrett ville medføre et innhugg i dette absolutte bruddet, og et inngrep i den rett adoptivforeldrene som innehavere av foreldreansvaret har til å bestemme over barnet.

Imidlertid må ikke betydningen av dette innhogget i adopsjonsinstituttet overdrives. For det første knytter forslaget seg kun til de adopsjoner som skjer ut fra barnevernloven § 4-20, og forslaget er i tillegg ment som en unntaksregel i særlige tilfeller. Adopsjon med samværsrett vil således ikke forekomme i så mange tilfeller. I tillegg er det kun snakk om en begrenset rett til samvær og kontakt mellom barnet og de biologiske foreldrene. I de tilfellene en mer omfattende samværsrett vil være aktuelt, må dette rett og slett ordnes ved at adopsjon nektes og fosterhjemsforholdet fortsetter.

At det ble tatt bevisst avstand fra slike innhugg i adopsjonsinstituttet da den gjeldende adopsjonsloven ble vedtatt, kan heller ikke tillegges særlig vekt i denne sammenhengen. En del av bestemmelsene i adopsjonsloven av 1917 var blitt endret allerede lenge før den nye adopsjonsloven kom, og disse var av en helt annen karakter enn den samværsretten det nå er snakk om.[17] De eneste reglene av denne art som var igjen, og som bevisst ble endret ved den nye loven, var tre bestemmelser om opphevelse av adopsjonen.[18] Også dette må sies å være regler av en helt annen art enn den regel det nå er snakk om. Den bevisste endringen som ble gjort ved vedtakelsen av den nye loven, er derfor ikke sammenlignbar med den samværsrett som nå drøftes, og endringen kan da ikke ha noen særlig betydning her.



6.2 Rettstekniske hensyn
Det kan også reises rettstekniske innvendinger mot å fremme et slikt forslag. Barnevernloven § 4-20 må i tilfelle endres en del, og de nye reglene kan komme til å virke nokså kompliserende. En eventuell samværsrett må klart fremstå som en unntaksregel, samtidig som det nok må klargjøres ganske langt hvilke momenter som skal være tungtveiende ved avgjørelsen av en slik ordning. Muligens vil det også være nødvendig å gi klare regler på hvor omfattende en slik samværsrett kan være, hvordan den skal gjennomføres og ikke minst hvordan klage- og sanksjonsadgangen skal være.

Utformingen av en slik bestemmelsen vil avhenge av svært mange valg som på forhånd må tas. Skal for eksempel samværsrett etter en adopsjon være avhengig av at det allerede har vært og er samværsrett mellom barnet og de biologiske foreldrene? Og vil en slik regel kunne oppfordre fosterforeldrene til å sabotere samværsretten mens fosterhjemsforholdet består? Videre kan en spørre om det skal være noen grense for hvor lenge fosterhjemsforholdet må ha bestått, eller noen regel om minstealder på barnet før adopsjon kan søkes, slik at det skal ha vært tid til å etablere en god samværsordning mellom foreldrene og barnet før adopsjonsspørsmålet kommer opp. Dersom slike regler skal innføres, bør de uansett trolig gjelde for samtykke til adopsjon etter barnevernlovens regler i sin alminnelighet. Uansett er dette bare eksempler på problemer som må avklares og valg som må gjøres før en slik bestemmelse om samværsrett etter en adopsjon kan fremmes.

Mulighetene for håndhevelse av regelen kan videre bli svært problematisk. Dersom fylkesnemnda gir samtykke til adopsjon av et barn og samtidig bestemmer at barnet skal ha noe samvær med sine biologiske foreldre, blir spørsmålet hvordan denne samværsretten skal håndheves. Dersom de biologiske foreldrene ikke følger opp sin samværsrett, er saken nokså enkel. Her kan man ha regler som sier at samværsretten enten prøves på nytt av fylkesnemnda, eller bortfaller med endelig virkning om den ikke følges opp av biologiske foreldre et visst antall ganger, eller over en viss periode. Skulle dette skje, vil en være over i en alminnelig adopsjon, hvor alle rettslige bånd er brutt.

Verre blir det om det er barnet eller adoptivforeldrene som forhindrer at samværene gjennomføres. Her har en ikke så mange muligheter for sanksjoner. Om barnet ikke ønsker å gjennomføre samværene med de biologiske foreldrene, blir spørsmålet om man skal presse barnet til å gjennomføre disse. Lignende problemstilling har en når et barn bor fast hos den ene av sine foreldre, og har samvær med den andre etter barnelovens regler. I forhold til hvor mye barnet skal presses må barnets alder ha stor betydning, jf også barneloven § 31. Ellers er det grunn til å nevne at samværsrett ved adopsjon ikke skal være noen hovedregel, men en unntaksregel i de tilfeller hvor samvær har fungert og derfor kan sies å være til barnets beste. Dette vil kanskje bety at det ikke er så nærliggende at slike konflikter oppstår, og det må selvfølgelig være mulighet for partene til å bringe spørsmålet inn for fylkesnemnda til fornyet vurdering. Også ved samvær etter barneloven kan det oppstå konflikter, slik at barnet ikke ønsker å ha samvær med den av foreldrene som de ikke bor hos, men dette er likevel ikke noe grunnlag for å nekte samværsrett generelt.

Dersom adoptivforeldrene skulle forhindre at en pålagt samværsrett blir gjennomført, har en ikke så mange alternative reaksjonsmåter. At utenforstående griper inn og gjennomfører samværene ved tvang, vil ikke være noe alternativ. En trussel om opphevelse av adopsjonen dersom adoptivforeldrene ikke oppfyller samværsretten, vil heller ikke være noen god løsning. Dette vil for det første endre adopsjonsinstituttet betydelig, da en adopsjon bare kan endres ved ny adopsjon, jf adopsjonsloven § 15. En regel om oppheving av adopsjonen som «straff» overfor adoptivforeldrene vil videre virke svært hardt overfor barnet, og kan på ingen måte sies å være til barnets beste. Det eneste alternativ som fremstår som en reell mulighet ved adoptivforeldrenes sabotering av en samværsrett, er tvangsbøter etter liknende system som i barneloven § 48. Adoptivforeldrene kan påføres en tvangsbot for hver gang samværet ikke gjennomføres og dette skyldes dem. Men heller ikke dette kan vel sies å være noe effektivt og godt tvangsmiddel, og i sin ytterste konsekvens er det nok barnet som kan bli skadelidende også her. Sannsynligvis må en akseptere at en slik regel om samværsrett ikke effektivt kan tvangsfullbyrdes.



6.3 Prosessøkonomiske hensyn
Til tross for at en slik samværsordning er ment som en unntaksregel, vil det kunne tenkes at den vil bli påberopt i alle saker hvor adopsjon etter barnevernloven § 4-20 drøftes. Dette kan medføre lengre prosesser og unødvendig tid og ressursbruk. Likeledes kan det medføre gjentatte saker om omfanget og gjennomføringen av samværsretten, og dermed flere og kanskje til dels unødvendige saker for fylkesnemnda.

Som nevnt i punkt 5.3 vil en samværsrett etter en adopsjon medføre at barneverntjenestens forhold til barnet og foreldrene ikke er over. Det vil være naturlig at barneverntjenesten bistår både ved gjennomføringen av samværene og ved eventuelle konflikter som måtte oppstå. Dette vil da bety økt arbeid for barneverntjenesten, og dermed økte utgifter for samfunnet. I tillegg kan det nok for enkelte, både barn og foreldre, føles som en belastning å måtte fortsette å forholde seg til barneverntjenesten.



6.4 Hensynet til barnet
Selv om man isolert finner at adopsjon og samvær med biologiske foreldre er bra for barnet, er det ikke sikkert at kombinasjonen adopsjon og samvær vil være til barnets beste. Muligens kan en slik kombinasjon føles konfliktskapende og opprivende for barnet, og det kan også hende at noen av fordelene som man mener adopsjon gir barnet, vil bli borte. Jeg tenker her særlig på tryggheten og stabiliteten som en adopsjon antas å medføre. Dersom barnet likevel må ha samvær, om enn svært begrenset, med sine biologiske foreldre, er det ikke sikkert at adopsjonen i samme grad vil medføre trygghet og stabilitet i barnets omsorgssituasjon. Dersom dette skulle være tilfelle, vil altså den foreslåtte ordningen frata barnet de fordeler det ellers kunne fått ved en adopsjon. At en begrenset samværsrett skal få så negative konsekvenser, kan neppe sies å være noen god løsning. På den andre siden skal adopsjon og samværsrett fastsettes bare om dette finnes å være til det konkrete barnets beste. Skulle det i ettertid vise seg å ikke fungere eller gi uønskede konsekvenser for barnet, må det være mulig å endre samværsvedtaket. Slike endringer og gjentatte konflikter om samværsretten kan videre medføre uro og utrygghet for barnet. Dette er heller ingen heldig virkning. Misbruk av den eventuelle samværsrett muligheten ved at den påstås i alle saker, jf ovenfor i punkt 6.6, kan også medføre unødvendig uro for barnet.

Muligheten for at adopsjonssamtykke kan bli gitt med en pålagt samværsrett, kan videre ha den konsekvens at færre søker om adopsjon. Når fosterforeldrene ser at det kan bli samværsrett også etter en adopsjon kan det hende at de foretrekker fosterhjemsordningen med de økonomiske og praktiske støttemuligheter det innebærer. Likeledes kan fosterforeldre miste lysten til adopsjon ved at de likevel risikerer gjentatte konflikter omkring samværsretten, dens omfang og gjennomføring. Når man mener at en adopsjon kan være en fordel for barnet i visse tilfeller, vil det være uheldig om denne eventuelle lovendringen medfører at færre fosterforeldre ønsker adopsjon. I tillegg kan det tenkes at fosterforeldre allerede mens fosterhjemsforholdet pågår forsøker å forhindre eller begrense barnets kontakt med sine foreldre, nettopp for å gjøre muligheten for samværsplikt ved en fremtidig adopsjon mindre. Heller ikke dette kan sies å være til barnets beste.

Sist, men ikke minst, må det nevnes at en slik bestemmelse om samværsrett etter en adopsjon kan medføre et økt antall samtykker til adopsjon etter barnevernloven § 4-20. Dersom regelen i barnevernloven § 4-20 blir praktisert slik den etter min mening bør, og slik det ble gjort i Rt 1997 s 534, må en i dag avslå samtykke til adopsjon når en finner at barnet bør ha kontakt med sine biologiske foreldre. Dersom en hadde mulighet til å gi adopsjonssamtykke med samværsrett, ville resultatet etter all sannsynlighet blitt et annet i denne saken, og i andre lignende saker. Med andre ord vil en slik regel medføre en økt bruk av såkalt tvangsadopsjon. Dette kan etter min mening ikke være heldig av hensyn til barnet og de biologiske foreldrene. Inngrepets svært alvorlige karakter tilsier at det benyttes i minst mulig utstrekning, og kun når det er nødvendig av hensyn til barnet. En slik forståelse finner en også støtte for i forarbeidene til loven.[19] En bestemmelse som økt bruk av tvangsadopsjon, vil etter min mening generelt ikke være til det beste for barnet, og den vil stemme dårlig overens med det biologiske prinsipp og det mildeste inngreps prinsipp som barnevernloven bygger på.



6.5 Hensynet til de biologiske foreldrene
Da et samtykke til adopsjon etter barnevernloven § 4-20, er et meget inngripende vedtak overfor de biologiske foreldrene, vil enhver regel som medfører økt bruk av dette være uheldig av hensyn til dem. Som nevnt i punkt 5.2 vil en adopsjon med samværsrett være mindre inngripende overfor de biologiske foreldrene, enn en adopsjon uten samværsrett. Imidlertid blir dette en litt feil synsvinkel. Alternativene etter dagens lov er enten å gi samtykke til adopsjon, eller å fortsette fosterhjemsforholdet med samværsrett. En bestemmelse om adopsjon med samværsrett vil da bli et alternativ til det fortsatte fosterhjemsforholdet, og således vil dette medføre en utvidelse av tvangsadopsjonsinstituttet. En slik løsning er ikke heldig av hensyn til de biologiske foreldrene.



7 Avsluttende vurdering
Spørsmålet om man bør åpne for at det kan være adgang til å fastsette samværsrett mellom de biologiske foreldrene og barnet etter at fylkesnemnda har gitt samtykke til adopsjon i foreldrenes sted etter barnevernloven § 4-20 andre ledd, fremstår som veldig usikkert og vanskelig. På den ene siden virker det meget lovende at barnet på denne måten kan oppnå det beste fra begge «ansvarsregimer». Barnet kan få tryggheten og stabiliteten ved å bli adoptert og slippe å vokse opp som fosterbarn, samtidig som det kan få ha noe kjennskap og kontakt med sine biologiske foreldre. Imidlertid tror jeg at en slik regel vil bli svært vanskelig å gjennomføre, og at den kanskje vil ha en del uønskede og utilsiktede virkninger. Særlig bør virkningene for barnet av at en adopsjon endre innhold på denne måter, vurderes nøye av fagpersonell med kompetanse til dette. Vil en adopsjon fortsatt være fordelaktig med henblikk på barnets trygghet og stabilitet i omsorgssituasjonen, dersom en samværsrett med biologiske foreldre opprettholdes? Barnet vil jo fortsatt ha to sett foreldre å forholde seg til, fortsatt kunne oppleve konflikter og uro rundt samværene og fortsatt bli gjenstand for en stadig tvist, nå ikke om omsorgen, men om samværets gjennomføring og omfang.

Da det å gi samtykke til adopsjon i foreldrenes sted er et meget inngripende vedtak både overfor barnet og de biologiske foreldrene, bør dette etter min mening skje i minst mulig utstrekning, og kun når man finner det nødvendig med et så inngripende vedtak. Dersom man anser det som bra for barnet å ha noe kontakt med sine biologiske foreldre, kan jeg ikke se at det er nødvendig med et slikt vedtak som i utgangspunktet avskjærer all forbindelse med biologisk familie. Selv om man myker opp vedtaket noe ved å gi samværsrett også etter adopsjonen, vil det fortsatt være et meget alvorlig inngrep som bare bør nyttes når det er strengt nødvendig.

Jeg vil imidlertid fremheve at jeg er meget i tvil om løsningen på dette lovendringsspørsmålet. På samme måte som Høyesterett, enkelte juridiske forfattere og nå sist Befring-utvalget synes også jeg at adopsjon med samværsrett i utgangspunktet synes som en god løsning for barnet. Ut fra de problemer gjennomføringen av en slik regel kan medføre, tvilen om hvorvidt en slik løsning egentlig vil være til barnets beste og på grunn av et slikt adopsjonssamtykkes dyptgripende karakter, mener jeg alt i alt at en slik løsning ikke vil være å anbefale. Forutsetningen for denne konklusjoner er imidlertid at den etter min mening lovstridige praksisen med å gi samtykke til adopsjon når man også ønsker at samvær med de biologiske foreldrene skal fortsette, opphører. I slike tilfeller må man, som i Rt 1997 s 534, avslå samtykke til adopsjon.



Henvisninger
Litteratur
Haugli, Trude 1998 Samværsrett i barnevernssaker, Universitetsforlaget 1998

Kjønstad, Asbjørn 1999 En bok om samvær i barnevernssaker, i: LoR 1999 s 368--376

Lindboe, Knut 1998 Barnevernrett, Tano Aschehoug 1998

Ofstad, Kari; Skar, Randi 1995 Barnevernloven : kommentarutgave, 2. utgave, Juridisk forlag 1995

Stang, Elisabeth Gording 1995 Barns rett til foreldre, Ad Notam Gyldendal 1995.



Offentlige dokumenter
NOU 2000: 12 Barnevernet i Norge, Tilstandsvurderinger, nye perspektiver og forslag til reformer

Ot prp nr 44 (1991--92) Om lov om barneverntjenester (barnevernloven)

Innst O nr 80 (1991--92) Innstilling fra forbruker- og administrasjonskomiteen om lov om barneverntjenester (barnevernloven).



Høyesterettsavgjørelser
Rt 1990 s 1274

Rt 1991 s 557

Rt 1994 s 805

Rt 1994 s 1398

Rt 1995 s 85

Rt 1997 s 534.









--------------------------------------------------------------------------------

* Lena Renate Lauritsen (født 1972) er cand jur (UiT 1997) og forsker ved UiT, Det juridiske fakultet. E-post: lena.renate.lauritsen@jus.uit.no

[1] Prosjektet er en del av Norges forskningsråds program Velferd og samfunn, og knytter seg til en evaluering av barnevernloven § 4-20. Prosjektet er omtalt i NOU 2000: 12 s 152.

[2] Problemstillingen kunne også vært drøftet i forhold til både barnekonvensjonen og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Dette vil imidlertid ikke bli gjort i det følgende.

[3] Se nærmere om dette for eksempel Lindboe 1998 (s 46 flg) og Haugli 1998 (kapittel 1.2.3 og kapittel 8.)

[4] Ot prp nr 44 (1991--92) s 28.

[5] Innst O nr 80 (1991--92) s 13.

[6] Se Ot prp nr 44 (1991--92) s 53, og St meld nr 39 (1995--96) s 18.

[7] Grundig om vilkårene for eksempel hos Lindboe 1998 (s 135 flg), eller hos Ofstad og Skar 1995 (s 127 flg).

[8] Det kan skje at foreldreansvaret fratas uten at det er en adopsjon på gang, men dette ser en sjelden i praksis. En kan spørre om dette i det hele tatt bør skje, og i hvilke tilfeller det bør kunne skje, men det faller utenfor denne artikkelen å drøfte dette.

[9] Se Ot prp nr 44 (1991--92) s 53--54.

[10] Ot prp nr 44 (1991--92) s 53--54.

[11] Ot prp nr 44 (1991--92) s 53.

[12] Mht kravet om «sterke grunner», se også Rt 1991 s 557, Rt 1994 s 805 og Rt 1994 s 1398.

[13] Se Rt 1994 s 1398 på s 1403.

[14] Rt 1997 s 534 på s 540.

[15] Se for eksempel Rt 1990 s 1274: Et foreldrepar anket her over en dom som stadfestet vedtaket om å frata dem foreldreansvaret for sin sønn, med sikte på adopsjon. Foreldrene gjorde gjeldende at saken ikke gjaldt omsorgen for gutten, «men om de definitivt skal avskjæres retten til kontakt med sønnen». Likeledes i Rt 1997 s 534. Også her aksepterte mor at barna varig skulle forbli i sine fosterhjem, men hun ønsket å opprettholde kontakten med dem gjennom samvær. Se også Rt 1995 s 85.

[16] Slik Kjønstad 1999 (avsnitt 8). Kjønstad sier her at det etter hans mening er «prinsipielle betenkeligheter ved en slik omdanning og relativisering av adopsjonsinstituttet».

[17] Se for eksempel lov 2. april 1917 § 11 andre ledd om barnets forhold til statskirken hvis de «virkelige» foreldre tilhører denne, § 13 andre ledd om erstatning for ytelser fra fattigvesenet som kan kreves fra de «virkelige» foreldre dersom erstatning ikke kan fås fra adoptivforeldrene og § 31 om forsørgelsesplikt for barnet overfor «virkelige» foreldre. Alle disse bestemmelsene ble endret før adopsjonsloven 28. februar 1986 ble vedtatt, § 11 ble for eksempel endret allerede i 1935.

[18] Se lov 2. april 1917 §§ 21, 22 og 23. Se også Ot prp nr 40 (1984--85) s 19--22.

[19] Ot prp nr 44 (1991--92) s 53--54.