– For snever fysioterapiforskning
 |
| Professor Nina Emaus ønsker mer omfattende forskning innen fysioterapi. – Vi må være samfunnsfysioterapeuter, sier hun. Foto: Maja Sojtaric. |
– Mye av det vi forsker på blir for smått. Ta for eksempel den høye forekomsten av muskel- og skjelettlidelser. Tromsøundersøkelsen sitter på masse data som er samlet inn fra 70-tallet og fram til i dag. Ikke en eneste fysioterapeut har grepet fatt i disse dataene som kunne belyst både forekomst og årsaksforhold i et befolkningsperspektiv, fastslår professor Nina Emaus ved Helsefak til Fysioteraputen. Emaus er også styreleder i Fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter.
Nå ønsker hun at forskere innen faget ikke glemmer samfunnsperspektivet i sine prosjekter.
Samfunnsfysioterapeuter
– Slik jeg ser det, er fysioterapeuter i all hovedsak klinikere, og mange er svært opptatt av relasjonene mellom pasient og terapeut. Det er viktig, men i tillegg må vi fokusere mer på samfunnsperspektivet. Vi må også være samfunnsfysioterapeuter! Vi må se på forekomst av forskjellige lidelser, risikofaktorer og beskyttende faktorer. Er det for eksempel høyere dødelighet knyttet til muskel- og skjelettlidelser, og om så, hva er forklaringen på det? Hvor mye betyr sosioøkonomiske forskjeller i dette bildet?
For å få en mer betydningsfull forskning, mener Emaus at fysioterapeutene må kunne gå både i dybde og bredde i forskningen sin.
– Man må stille spørsmål som: hva betyr mine resultater for en større gruppe, og for samfunnet?
Støtte fra Bergen
Professor Liv Inger Strand, leder for Forskningsgruppe i fysioterapi, Universitetet i Bergen, liker Emaus sitt utspill.
– Jeg vil i stor grad være enig med Nina Emaus om at også fysioterapeuter må satse på større forskningsprosjekter, og at vi må være opptatt av samfunnsnytten i forskningen. Dette er en erkjennelse som vi deler med mange andre forskere og forskningsgrupper innen helsefag og medisin. I Forskningsgruppe i fysioterapi ved UiB, har vi drevet med både større og mindre forskningsprosjekter i snart 20 år. Ett av de tematiske forskningsområdene er nettopp Muskel- og skjelettplager. Mye av forskningen opp gjennom årene har vært knyttet til masteroppgaver og PhD- prosjekter. I mange år stod masterstudentene ganske fritt i valg av oppgave, og dette har ofte resultert i relativt små studier som kanskje først og fremst har interesse innenfor vårt eget fag, kommenterer hun.
Viktig med samarbeid
Å tenke større appellerer forskningslederen i Bergen.
– Vi ønsker at prosjektene framover skal bli enda større enn det vi har fått til så langt, at forskningsmiljøene innenfor muskel- og skjelett i helseregionene kan samarbeide mer, for eksempel i multisenterstudier, og at eksisterende databaser kan utnyttes mer effektivt. Dette krever at vi tenker både stort og kreativt, fortsetter Stand og forteller at det nå er et arbeid i gang for å utrede muligheten for en nasjonal forskningssatsning innen området muskel- og skjelett. Her inkluderes smertesyndromer i muskel- og skjelett, skader, ikke-infeksiøse inflammatoriske sykdommer, degenerative sykdommer og osteoporose.
– Hvis det blir gjennomslag for en slik forskningssatsing, kan det føre til større bevilgninger til forskningsfeltet, og til mer tverrfaglig forskning ved at forskere innen de ulike områdene kan møtes og inspireres av hverandre. Det kan også legges til rette for nettverksbygging innenfor særskilte problemområder. Uansett er dette noe å strekke seg mot når det gjelder framtidig forskning innen muskel og skjelett, også i fysioterapi.
Morgendagens forskning
 |
| Professor Liv Inger Strand ved UiB.Foto: UiB |
Nina Emaus sitter som representant for Universitetssamarbeidet Helse Nord RHF i den nasjonale forkningssatsningen som Strand refererer til. Også Strand er med der. Men når Emaus i tillegg er leder av fondstyret, har hun en meget viktig rolle innen morgendagens forskningsprosjekter. Hun forteller at fondet har kommunehelsetjenesten som et vedtatt satsingsområde og at denne satsingen skal evalueres.
– Det er klart at vi må satse mer på støtte til fagutvikling i kommunene, og til store og små prosjekter knyttet til samhandlingsreformen. Problemet i kommunene er ofte at miljøene ikke er store nok til å kunne håndtere større forskningsprosjekter. En mulig løsning er å gi støtte til brobyggerstillinger; fagpersoner som kan bygge bro mellom forskning og praksis. Trondheim kommune har en slik stilling, og vi bør få flere i andre kommuner. De som har lederansvar i kommunehelsetjenesten må bruke de mulighetene som finnes, som å søke om stipend til fagutviklingsprosjekter. Gode prosjekter knyttet til kommunehelsetjenesten vil bli prioritert av Fondet.
