Tidlig ute med sykehusutbygging
Dersom du trodde Nord-Norge var seint ute med oppbygging av sykehus og en velfungerende helseomsorg, må du tro om igjen. Ja, landsdelen var fattig, men den hadde likevel gratis sykehus og moderne medisinsk kompetanse allerede på 1800-tallet.
 |
| Fiskeriene i Nord-Norge bygde allerede på 1800-tallet ut et omfattende sykehussystem med tilbud om gratis opphold til en stor del av befolkningen. Disse sykehusene ble finansiert fra landsdelen selv, uten at staten var inne i bildet i det hele tatt. Her fra pasientstue på Vadsø sykehus før første verdskrig, med bare yngre menn. Foto: Utlånt av Anne Simonsen, Bardu |
Midt på 1800-tallet levde flertallet av befolkningen i Nord-Norge av jordbruk og fiske. Pengeøkonomi var begrenset og offentlig økonomi var svak. Med tanke på dette, er det merkverdig at den samme landsdelen var raskt ute med sykehus, ikke bare i de største byene, men også i spredte fiskevær og på landsbygdene. Hvordan kunne det gå til?
– På 1850-tallet ble det bygd opp en generasjon sykehus i Nord-Norge som var finansiert gjennom de store sesongfiskeriene: lofotfisket og vårtorskefisket i Finnmark, så fra 1860-tallet fikk fiskere som deltok her gratis sykehusopphold. Det fikk også folk med smittsomme sykdommer. Under fisket samlet flere tusen mennesker seg i de små værene. Sykehus måtte bygges for at de syke fiskerne kunne få tak over hodet og pleie. Man måtte samtidig forhindre at smittsomme sykdommer spredde seg blant fiskere og lokalbefolkningen. Andre syke måtte søke midler til sykehusopphold gjennom den kommunale fattigkassa, forteller forsker Ingunn Elstad fra Institutt for helse og omsorgsfag ved Det helsevitenskapelige fakultet.
Smittsom Lofotfeber
| Tyfoidfeber (Nervefeber) |
| En sykdom forårsaket av bakterien Salmonella typhi. Den er veldig vanlig på verdensbasis og blir overført imat og vann som er forurenset med avføring eller urin. Smittede personer skiller ut bakterien i avføring og sjeldnere i urin. Bakterien kan også forekomme i oppkast og puss. Opptil 3 måneder etter sykdommen, kan man skille ut bakterien. Noen er uheldige og blir kroniske bærere. Symptomene består av høy feber fra 39 til 40 grader som stiger sakte, lav puls, slapphet, hodepine, mangelpå appetitt, alvorlig diaré, magesmerter og utslett bestående av flate, rødfargede flekker kalt roseflekker. På grunn av diaré dør mange av inntørking og forstyrrelser i saltbalansen i kroppen. Nyresvikt er ikke uvanlig. Kilde: Wikipedia |
I 1900 var det ti små sykehus i Nord-Norge som var administrert av fylkene med amtmannen i spissen. I tillegg var det ti bitte små ”fiskersykehus” som bare var åpne under fisket.
– Antall sykehus i nord var betydelig større enn i andre landsdeler, forklarer Elstad.
Hun har i flere år studert sykehusutbyggingen i Nord-Norge og kan fortelle at det har vært vanlig å tro at før gjennombruddet av moderne medisinsk behandling, så besto sykehuspasientene av gamle, kronisk syke og fattige mennesker som ikke hadde andre steder å gjøre av seg. Dette bildet passer ikke på pasientene i nord.
– Fiskerne var ikke skrøpelige, de var sterke menn som kom roende langs hele kysten. Men på grunn av elendige sanitærforhold og trengsel, spredte sykdom seg raskt. Særlig fryktet var tyfoidfeber, som her nord også ble kalt Lofotfeber. Den kunne være dødelig. Statistikk fra Lofotoppsynet viser at i snitt døde 15 fiskere årlig av sykdom på 1860-tallet. Lofotfisket er kalt et infeksjonsreir. Før sykehusene ble utbygd, lå syke fiskere i båtene sine og under seil og fikk pleie av kamerater, beskriver Elstad.
God behandling
Fram til slutten av 1800-tallet var sykehusene først og fremst institusjoner for opphold og pleie. Distriktslegene hadde ansvaret for sykehuset, forordnet den medisinske behandlingen og hadde tilsyn med pleien. Men de var mye på reise i distriktene sine, og den daglige driften var det kvinnelige gangkoner og mannlige sykevoktere som stod for. I 1877 fikk det første sykehuset diakonisser fra Christiania. Det var en tre- til femårig kristelig sykepleierutdanning.
– Dette var en god utdanning med mye utplassering i praksis og store eksamener, forteller Ingunn Elstad.
Hun forteller at sykehus etter hvert fikk faste sykehusleger siden distriktslegene klaget på uforsvarlig tilsyn når de selv måtte være borte fra sykehuset en uke av gangen eller mer.
– Utstyrslistene til sykehusene viser at gangkonene og sykevokterne hadde gode instrukser og reglement for dietter og skrift av sengetøy. Diakonissene hadde rutiner for å håndtere smitte, for eksempel desinfeksjon av bekken, men bygningsmessig var ikke forholdene alltid gode nok. Arbeidet var uansett farlig. Det hendte at pleiere og leger ble smittet, og noen døde.
Mest moderne i landet
 |
| Steine fiskarsjukehus som brant ned i 1913.Foto: Thorstein Brændmo. Nordlandsmuseet, Bodø. |
Men det var ikke bare smittsomme sykdommer som måtte håndteres på sykehusene. Rett som det var stakk fiskerne seg på angler, og fikk infeksjoner som førte til blodforgiftning.
– Amputering av fingre var vanlig. Men mot slutten av 1800-tallet startet de med satsing på større operasjoner ut fra den nye kunnskapen om antiseptikk og narkosemetoder. Hammerfest var først ute med omlegging til kirurgisk drift, fra 1890. Den nye sykehuslegen hadde studert i Berlin og kom med nye rutiner og skaffet nytt utstyr. De var også tidlig ute med røntgenapparat. Det var sagt at Hammerfest sykehus var det mest moderne sykehuset i landet!
Mye tyder på at sykehusene var en suksess. De kan ha bidratt til at de akutte smittsomme sykdommene gikk tilbake i siste del av 1800-tallet. Sykehusene ble godtatt av den nordnorske befolkningen som et sted å komme til når en var syk. Fiskerne engasjerte seg for sykehus, blant annet i Harstad, og rett etter hundreårsskiftet opprettet lokale frivillige foreninger sykehus i Narvik og Mosjøen.
– Historisk sett er det interessant å se det lokale og regionale engasjementet bak de nordnorske sykehusene, avslutter forskeren.
