UiTs Grand Old Man
Universitetet i Tromsøs Grand Old Man er uten tvil professor Leif Jørgensen, som nå er 83 år og fortsatt holder på med flere spennende forskningsprosjekter. I dag er han professor emeritus ved Det medisinske fakultet.
|
Professor emeritus vil si at han ikke får betalt for sitt virke ved universitetet, men har kontor og forskningsfasiliteter tilgjengelig. Han har foreløpig ingen planer om å trekke seg tilbake til ren pensjonisttilværelse.
Professor Leif Jørgensen hører med til gruppen av de aller første vitenskapelig ansatte ved det nye medisinstudiet ved det som skulle bli Universitetet i Tromsø. Jørgensens spesialfelt er anatomi og patologi, og det var i den forbindelse at han allerede på slutten av 1960-tallet ble kontaktet av professor Peter Hjort om stilling ved det nye universitetet i Tromsø.
- Høsten 1969 ringte Peter Hjort til meg og ba meg vurdere hvor mange vitenskapelige stillinger det ville være nødvendig å ha i fagene anatomi og patologi ved det kommende Fagområdet medisin, forteller Leif Jørgensen.
- Etter noe tenkning kom jeg til at det burde være fire professorer i faget, forteller Leif Jørgensen videre og legger til:
- Og slik ble det. Foruten meg selv ble Helge Stalsberg, Rolf Seljelid og Kirsten Osen ansatt.
Intenst planarbeid
Som professor og leder av anatomisk avdeling hadde Leif Jørgensen flere administrative oppgaver foruten undervisnings- og forskningsoppgaver. Det viktigste administrative arbeidet i startfasen av det nye universitetet var uten tvil arbeidet med å planlegge det nye undervisningsbygget for medisinstudiet, nemlig Teoribygget på Strandveien.
- Da vi startet opp funksjonene i Teoribygget og planleggingen av undervisning og forskning ble jeg satt til å lede planleggingen av det nye permanente anlegg i Breivika, altså nytt undervisningsbygg for medisin og et nytt regionsykehus, forteller Leif Jørgensen.
- Min første oppgave var å organisere tallrike brukerutvalg og finne ledere for disse. I de følgende åtte år arbeidet vi intenst med planarbeidet i nært samarbeid med arkitekten og andre spesialister. Dette arbeidet tok imidlertid en brå slutt da Kåre Willoch ble statsminister i 1980. Han forlangte at arealet måtte reduseres betydelig. Det førte til at arkitekten nektet å fortsette med planene, forteller Leif Jørgensen videre.
- Flere år senere ble arbeidet tatt opp igjen, men da uten min medvirkning, legger han til.
Professor i rettsmedisin
Leif Jørgensen ble tilsatt som professor i morfologi (normal og patologisk anatomi) i 1971, en stilling han hadde til 1983. Da flyttet han til Rettsmedisinsk Institutt i Oslo, hvor han blant annet fikk lære om en nyutviklet teknikk til identitetsbestemmelse, nemlig DNA-analyse. Denne analyseteknikken ble for alvor tatt i bruk i Norge i 1990 i forbindelse med den store Scandinavian Star-ulykken.
Våren 1992 kom Jørgensen tilbake til Universitetet i Tromsø, nå som professor i rettsmedisin, et fagfelt universitetet tidligere ikke hadde dekket. Det medisinske miljø var i mellomtiden flyttet ut av Teoribygget og til MH-bygget. Her fikk Leif Jørgensen et kontor på plan 7, et kontor han fortsatt sitter på, men nå som professor emeritus.
- Den 28. august 1996 fylte jeg 70 år. Jeg skulle egentlig ha gått av med pensjon da, forteller Leif Jørgensen.
Vanskelig ID-arbeid
- Men så inntraff noe som endret dette. Dagen etter, den 29. august, skjedde det nemlig en stor flyulykke på Svalbard. Et russisk fly som kom inn for landing på Longyearbyen flyplass, krasjet inn i toppen av Operafjellet med det resultat at flyet og alle som var om bord ble knust til biter. Jeg fikk i oppdrag å lede det vanskelige arbeidet med å identifisere alle omkomne og sørge for at alle kroppsdelene kom i rett kiste, forteller Leif Jørgensen på sin stillferdige måte.
- Da var det ingen som lenger tenkte på at jeg egentlig skulle ha gått av med pensjon, legger han til.
- Godt hjulpet av Rettsmedisinsk Institutt, Universitetet i Oslo og rettsmedisinere fra de andre universitetene, klarte vi å identifisere et par hundre intakte lik og store likdeler i løpet av fire uker takket være DNA-analyser. Resten av likdelene ble ikke ferdig analysert med DNA før det hadde gått ett år, forteller Leif Jørgensen videre.
- Russerne var for øvrig spesielt interessert i de to flygerne om bord, det var vel som et ledd i granskningen etter ulykken. Det var to ting de spesielt ville vite, og det var om begge flygerne var i cockpiten da ulykken skjedde, dernest ble vi spesielt bedt om å undersøke hjertene til flygerne.
- Det første var det enkleste å besvare, nemlig at begge flygerne var på sine plasser i cockpiten. Men å undersøke hjertene var ikke like enkelt. Det tok oss nemlig et helt år å finne alle delene til hjertene og deretter analysere dem.
"Glemt" av systemet
- For meg ble konsekvensen av denne ulykken at "systemet" syntes å ha glemt meg i tre år. Det gjorde at jeg først i 1999 gikk over til å bli professor emeritus, forteller Leif Jørgensen.
Men hans yrkeskarriere sluttet ikke med dette. Da han gikk av som professor ved Det medisinske fakultet fikk han jobb som overlege ved Anatomisk avdeling ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Først i 2005, 79 år gammel, gikk han av her og kunne konsentrere seg om ett av sine hjertebarn, nemlig forskningen.
Og det er nettopp hjertet og blod som har vært Leif Jørgensens viktigste forskningsområder gjennom hele livet.
Les mer:
Les også:
