Helsefak ønsker mer forskning

De nye forskningsgruppelederne var samlet tidligere i høst til et seminar omkring den nye organiseringen med forskningsgrupper i stedet for avdelinger. Foto: Bjørn-Kåre Iversen.

- Gjennom lang tid har det vært relativt lav forskningsproduksjon ved fakultetet, og kvaliteten på forskningen har heller ikke alltid vært fremragende. Dette er tilbakemeldinger vi har fått både fra Norsk Forskningsråd og fra internasjonale paneler som har evaluert forskningen vår, forteller prodekan forskning, John-Bjarne Hansen.

- Alle har pekt på at vi har hatt små og tildels fragmenterte forskningsmiljø. Og hva kanskje verre er, flere har hatt dårlig strategisk og faglig ledelse. Konsekvensen har i alle fall vært at fakultet har hatt relativt lav kvalitativ og kvantitativ forskningsproduksjon. Dette ønsket vi å gjøre noe med, og svaret er blitt oppretting av forskningsgrupper.

Mer forskning, bedre kvalitet

- Målet er helt klart, sier John-Bjarne Hansen videre, - vi skal øke den vitenskapelige produksjonen ved fakultetet. Men samtidig ønsker vi å skape større trivsel, engasjement og fokus omkring forskningen. Og vi tror at når man organiserer forskningsaktiviteten i grupper som deler samme faglige interesse, så vil det engasjere de vitenskapelig tilsatte til å bli mer aktive i forskningen. På den måten håper vi at vi skal klare å oppnå flere ting.

Ifølge Hansen har man registrert at en relativt stor andel av de faglige tilsatte har liten eller ingen vitenskaplig produksjon og få publikasjoner over tid. Håpet er at når forskerne nå er blitt samlet i faglige grupper vil det styrke den faglige diskusjonen, noe som man håper igjen kan styrke forskningsproduksjonen og forskningskvaliteten.

Styrking av Phd-forskningen

Prodekan forskning, professor John-Bjarne Hansen. Foto: Gunnar Graff

John-Bjarne Hansen tror også at denne omleggingen vil kunne styrke doktorgradsforskningen. Doktorgradsstudentene vil være deltakere i forskningsgruppene, og det er meningen at Phd- studentene jevnlig skal presentere sitt arbeid for resten av gruppen, noe Hansen håper både skal øke kvaliteten og at gjennomføringstiden fram til doktorgraden kortes ned.

- Det har ikke alltid vært like lett å rekruttere forskere til Tromsø. Klima og mørketid kan ha spilt en rolle, men jeg tror at bildet er mer sammensatt, forteller John-Bjarne Hansen.

- Kanskje er det slik at vi ikke har hatt forskningsmiljøer som har vært attraktive nok? Håpet er at denne omleggingen kan føre til at vi kan få forskningsmiljøer som er så faglig spennende at det kan tiltrekke fagkompetanse utenfra.

- Vi må satse på våre fortrinn

Hansen forteller at man har drøftet spørsmålet om fakultetet bør sentrere forskningen om færre områder, både for å gjøre forskningen bedre og dermed også mer spennende.

- Vi er tross alt et lite fagmiljø, relativt sett. I strategiplanen nøyer vi oss med å si at man skal ta utgangspunkt i den kompetansen som finnes og de komparative fortrinn som man kan ha her i Tromsø. Slike komparative fortrinn er bl.a. nordområdesatsning, forskning basert på data fra Tromsøundersøkelsen og marin bioprospektering. Vår nærhet til UNN gir oss også gode muligheter til translasjonsforskning, som også kan sees på som et fortrinn vi har her i Tromsø, sier Hansen.

Nå mener han det er et viktig spørsmål om man faktisk lykkes i å nå de målene man ønsker. Til det kreves gode indikatorer. Hansen nevner for eksempel forskningsproduksjon og andelen av de ansatte i en gruppe som publiserer. Arbeidet med å utarbeide slike indikatorer pågår nå og vil kanskje være klar i løpet av våren 2011, forteller prodekan forskning, John-Bjarne Hansen tilslutt.

- IMB var for oppsplittet

- For omlag ti år siden gjennomførte Forskningsrådet en evaluering av all biologisk forskning i Norge. Denne evalueringen viste at mange av forskningsmiljøene ved vårt institutt var alt for små og at forskningsaktiviteten ofte ikke var tilstrekkelig fokusert, sier professor Terje Larsen, instituttleder på Institutt for medisinsk biologi (IMB).

- Man tillot små grupperinger som hadde liten gjennomslagskraft i konkurransen om eksterne midler, både på det nasjonale, for ikke å si det internasjonale marked. Så allerede for ti år siden var det et ønske om å lage tematisk fokuserte forskningsgrupper. På den tiden var instituttet inndelt i fagavdelinger, og på det meste hadde vi 17 ulike avdelinger. I de første årene etter ”Biofagevalueringen” klarte vi imidlertid å redusere antall avdelinger til 11.

Instituttleder for Institutt for medisinsk biologi, IMB, professor Terje Larsen. Foto Gunnar Graff

Da oppfordringen kom om at instituttene burde organisere forskningsaktiviteten innenfor tematiske forskningsgrupper, ble det avholdt flere møter med det vitenskapelige personalet for å finne ut hva som var fornuftige grupperinger. Alle vitenskapelig ansatte fikk frihet til å velge hvilken forskningsgruppe de ville tilhøre, men det var samtidig viktig å forhindre at noen ansatte skulle bli stående utenfor, legger Terje Larsen til.

- Interessant nok resulterte prosessen i at IMB i dag har like mange forskningsgrupper som vi hadde fagavdelinger i 2009, før vi formaliserte forskningsgruppene, men gruppene har fått nye navn. Noen grupper, som "Kardiovaskulær forsksningsgruppe", er i realiteten identisk med den tidligere "Avdeling for medisinsk fysiologi", mens andre forskningsgrupper består av helt nye konstellasjoner av forskere. Likevel, prosessen med etableringen av forskningsgrupper har ført til en annen bevissthet rundt forskningsaktiviteten på instituttet, forteller professor Larsen videre.

- Folk innser at vi må ha et klart og definert forskningsfokus, og at forskerne innad i gruppene må stå samlet og bidra til å løfte forskningskvaliteten, dersom vi skal ha mulighet til å hevde oss i konkurransen.

Kreft og hjerte/kar-forskning størst

- De to største forskningsfeltene på IMB i dag er trolig kreftforskning og hjerte-kar forskning. Innen kreftforskningen har vi hele fire forskningsgrupper. Denne oppsplittingen av miljøet skyldes til dels ulik tilnærming til forskningsfeltet; mens de eksperimentelle gruppene har fokus på endringer i cellulære og molekylære prosesser i forbindelse med kreft, er andre grupper i større grad opptatt av å finne gode markører på kreft som kan nyttes i klinisk sammenheng, sier professor Larsen.

Han mener det er vanskelig å si om noen av gruppene innen kreftforskning kunne ha slått seg sammen, men i tillegg til forskjellig forskningsfokus, tror han det er forhold som lokalisering av forskningsgruppene og bruk av forskjellig instrumentpark som har vært avgjørende for at man har landet på dagens inndeling av forskningsgrupper.

Bedre undervisningskoordinering

Omlegging fra avdelingsstruktur til forskningsgrupper har også hatt en annen konsekvens, nemlig måten instituttene organiserer undervisningen på. Tidligere var det avdelingenes/avdelingsledernes ansvar å sørge for at undervisningen på de ulike studieprogrammene ble ivaretatt på en god måte. På IMB var avdelingene også organisert i henhold til fagene som inngikk i den medisinske studieplanen, for eksempel fysiologi, farmakologi, biokjemi, mikrobiologi, immunologi osv.

- Studentene skal selvsagt fortsatt ha undervisning i disse fagene, men forskningsgruppene som sådan skal ikke lenger ha noe med undervisningsorganiseringen å gjøre. Derfor har vi oppnevnt en undervisningsansvarlig fra den vitenskapelige staben som inngår i instituttets ledelsesgruppe og skal bistå administrasjonen i styringen av undervisningsprogrammene, forteller instituttlederen.

- Og kanskje enda viktigere; vi har oppnevnt ”fagenhetsansvarlige” som har oversikt over ”lærerstaben” innenfor fagene som det undervises i, og som har som oppgave å ha oversikt over og fordele undervisningsoppgavene mellom de ansatte som inngår i fagenheten, avhengig av den enkeltes faglige kompetanse. Og skulle instituttet mangle faglige ressurser innen spesielle tema, er det også den fagenhetsansvarlige som skal melde inn behovet for å hente inn eksterne lærerressurser, sier Terje Larsen til slutt.