Omriss av kartografiens historie i religionslærebøker

Av Suzanne Thobro, ph.d.-stipendiat i religionsvitenskap, IHR

De religionene som får plass anses og fremstår som på en eller annen måte viktigere enn de som ikke visualiseres på denne måten. Begrepet verdensreligioner brukes gjerne i lærebøkene som utvelgelse av og argument for hvilke religioner det er viktig å lære om, og dermed viktig å presentere for leserne (elevene). I mitt doktorgradsprosjekt er jeg særlig interessert i hvilke religioner som gjøres til kartografiske verdensreligioner, altså hvordan kart som et visuelt virkemiddel tas i bruk for å uttrykke det som fremkommer i den tekstlige betegnelsen verdensreligion.

Før 1970 var kartografi en lite brukt måte å illustrere religion(er) på. Noen sporadiske kart som viste historiske steder ansett relevante for kristendommens historie, slik som tempelplassen i Jerusalem, dukket opp hist og her, i bøker for både gymnas og lavere trinn. Når det gjaldt andre religioner enn kristendom ble kartografi aldri brukt, selv om religionsgeografi kom inn som eget punkt i læreplanene for faget i den videregående skole etter loven av 1935. I 1970 skjer så en endring i lærebøkene for gymnaset. Gjennom 50- og 60-tallet hadde det vært kontinuerlig revidering av og debatt om både skolen og religionsfaget, noe som resulterte i en ganske radikal endring i pedagogikken. Ny læreplan for religionsfaget i gymnaset, som til da hadde hett Kristendomskunnskap, men som nå endret navn til Religion, kom i 1976. Allerede i 1970 begynte prøveversjonene av nye typer lærebøker å komme på markedet, som foregrep endringene i læreplanen i 1976. Og med disse bøkene kom også kartografien for fullt.

Kart over "alle" verdens religioner, fra innsiden av bokpermene. Strøm 1970. Foto: Suzanne Thobro.

Frem til andre del av 1980-tallet var kartbruken ingen fastsatt diskurs. Ett forlag benyttet verdenskart, et annet kart over Afrika og Latin-Amerika, og atter andre benyttet ikke kart i det hele tatt. Felles for kartbruken var at først og fremst den samtidige situasjonen var i fokus, ikke den historiske.

På tross av lite samstemmighet i kartbruken i denne første tiden, var det mest benyttede kartutsnittet når man beveget seg inn på 80-tallet kart over Afrika. Disse kartene sluttet imidlertid å bli brukt etter utgangen av 80-tallet. Bare to forlag benyttet Afrikakart, men med hyppige utgivelser av lærebøkene, dukket det til sammen opp i forholdsvis mange bøker. I samtlige av disse ble Afrikakart brukt til å visualisere den kristne og muslimske misjonens stilling i forhold til ”naturreligion”. Påfallende med disse kartene er at ”naturreligion” har fått fargen hvit/blank, mens kristendom og islam har farger eller symboler som legges oppå det blanke. Afrika fremstår dermed på denne måten som et blankt ark for de to misjonerende religionene.

På slutten av 1980-tallet ble verdenskart som skulle visualisere ”alle” verdens religioners utbredelse, mer vanlig. Å få med alle religioner i hele verden på et kart i skolebokformat er imidlertid en umulig oppgave, og allerede på det første kartet fra 1970 var antallet religioner som ble visualisert ganske lite. I kartets egen rekkefølge: protestantisme, katolisisme, kommunisme, islam, shintoisme, buddhisme, hinduisme, konfutsianisme og taoisme, og ”ubebodd eller bebodd av naturfolk”. Sistnevnte kategori var hvit/blank, og i likhet med Afrikakartene ble det brukt symboler oppå det blanke for å visualisere de andre kategoriene. Etter hvert som fargetrykk ble vanligere i bøkene forsvant denne måten å fremstille religionsutbredelse på, slik at inntrykket om at ”ekte” religioner vant terreng på bekostning av ”naturreligioner”, ble erstattet av at alle fremstilte religioner ved bruk av farger fremstår som kontraster til hverandre.

Gjennom årenes løp frem til i dag, har antallet religioner vist på disse verdenskartene først økt litt, for så å minske til en standard på fem religioner: buddhisme, hinduisme, islam, jødedom og kristendom. Religionene på verdenskartene har kontinuerlig for en stor del samsvart med hvilke religioner som har blitt beskrevet i egne kapitler i lærebøkene.

På slutten av 80-tallet dukket det første verdenskartet brukt for å visualisere kun én religion opp. Dette var et kart benyttet i et kapittel om kristendom, og viste samtidens spredning av denne religionen. Frem til i dag er bruken av slike verdenskart hyppigst når det er kristendom som skal visualiseres, slik at det er denne religionen som kartografisk har blitt fremstilt som ”verdensreligion” flest ganger.

Etter ny læreplanutgivelse i 1996 eksploderte kartbruken i lærebøkene, særlig på grunn av bruken av kart som visualiserer kun én religion (heretter kalt én-religionskart). Når det gjelder de fem religionene som har etablert seg som lærebokstandard, er det kristendom som ved hjelp av kartografien har blitt fremstilt oftest, og lengst tilbake, som verdensreligion. Samtlige én-religionskart i perioden som representerer den samtidige spredning av jødedom, er verdenskart, men disse har opptrådt sjeldent. Kart som kun viser islam har fra slutten av 80-tallet og frem til i dag vært hovedsakelig regionale kart, sentrert rundt Midtøsten, selv om et verdenskart ble benyttet allerede i en bok fra 1992. I kapitler om hinduisme har regionale kart over India vært normen, men på 2000-tallet har verdenskart også blitt tatt i bruk for å visualisere denne religionen. Buddhisme opptrer meget tidlig på et én-religionskart, allerede i 1984. Samtidig er buddhisme den eneste av de fem ”standardreligionene” som aldri har blitt fremstilt kartografisk som en verdensreligion, kun på regionale kart over Asia.

Én-religionskart over islams utbredelse. Christoffersen m.fl. 1997. Foto: Suzanne Thobro.

De siste lærebøkene utgitt i religionsfaget for videregående skole, som fra 1996 har hett Religion og etikk, ble utgitt i 2008. Det kan nå se ut som om diskursen beveger seg mot å smalne enda mer. I de siste utgitte bøkene er det kun tre religioner som nå representeres ved egne kapitler i alle bøkene: buddhisme, islam og kristendom. Både hinduisme og jødedom er imidlertid fremdeles med på verdenskartene som viser ”alle” religioners utbredelse (slike kart opptrer forresten ofte på innsiden av bokens perm eller i innledningskapittel). Det blir spennende å følge med på hvordan kartdiskursen endrer seg i fremtiden. Forsvinner hinduisme og jødedom fra kartene over ”alle” verdens religioner, og kommer buddhisme noen gang til å bli presentert kartografisk som verdensreligion på én-religionskart?